Endelig siste dagen…. Jeg har drømt om min lille sønn i hele natt. I morgen skal jeg holde rundt ham igjen. Jeg lengter så mye etter han at det verker i hele meg. Er jeg en blautfisk eller? Noen vil vel kanskje si det og mange andre ting tenker jeg, men det bryr meg langt opp i ræ.. Det eneste jeg tenker og bryr meg om nå er å komme meg hjem til min sønn. Som jeg har sagt tidligere er jeg en smule lei nå. Det har vært en kjempefin tur på alle måter, men jeg er blitt mettet. Jeg har fått min dose for denne turen. Beina er fine og humøret er bra, men alt må ha en ende og det passer meget bra for meg denne gangen at vi skal hjem i morgen. Vi har lite eller ingenting å klage på. Dersom det skulle være noe, så må det være varmen. Den har vært ekstrem på denne turen. Turen vår traff midt i en hetebølge som feide over sør/midt Europa og den begynte omtrent da vi kom og hadde enda ikke gitt seg da vi reiste hjem. Vi så på fransk TV at varmen var et problem for de fleste her nede. Flere hadde strøket med og de viste innslag fra sykehus der flere var innlagt med heteslag! Denne dagen skulle heller ikke bli annerledes enn de foregående. Det var blikkstille ute og ikke en sky å se på himmelen. Det var bare å smøre seg igjen med høy faktor og begynne å trø!

Vi pakket og klargjorde syklene for siste gang på denne turen. Man skulle tro det var en ren transportetappe inn til Genève som gjenstod, men det er totalt feil. I luftlinje er det nok ikke så langt, men nå skal vi sveipe over alle småcollene vi kan finne på veien inn og vi skal derfor sykle på kryss og tvers frem mot Genève. Vi må ha flere fjell i beltet for vi samler på fjell alle sammen. Vi har som tidligere nevnt en innbyrdes kamp om hvem som har syklet flest fjell og hvilke vei osv. Se nederst på denne siden som viser en oversikt over fjell syklet av VOC ryttere i de nordlige Franske Alper inkludert noen i Sveits og Italia. I det området som vi nå befinner oss i er fjellene mye mindre enn de vi har syklet i tidligere på turen. Det er Col de Joux Plane som er det høyeste med sine 1700 meter over havet. De fleste ligger i overkant av 1000 moh +/-.

Jeg legger meg i førersetet som vanlig på morgenen. Det går slakt oppover mot les Getz som også er et kjent mountainbike sted og da spesielt for downhillere. Tar jeg ikke feil så mener jeg å huske at Gunn Rita Dale tok en VM tittel her for noen få år siden? Som i Morzine benyttes alpinbakkene her som downhill løyper om sommeren. Tro ikke at disse ”taggerhuene” sykler opp til startstedet? Nei de tar selvfølgelig heisen opp! Jeg får litt problemer med å akseptere dem som seriøse idrettsfolk.

Det er snaue 7 kilometer opp til les Getz og foruten å fylle vannflaskene – noen vi ikke fikk gjort før vi dro fra Morzine, så kjører vi rett i gjennom byen. Les Getz ligger på en liten kolle og kan kanskje kalles en liten Col? Nå går det i hvert fall utfor igjen noen få kilometer før vi tar fatt på dagens hardeste stigning opp til Col de la Ramaz (1559 moh). I hvert fall husket jeg denne som ganske hard da jeg og Knut syklet den i 2002. Apropos hard, jeg glemte visst å si noe om hvordan jeg opplevde Col de Joux Plane i går og om den var så hard som jeg husket. Jeg kan skrive under på at den er hard, men jeg må være ærlig og innrømme at jeg trodde den var hardere! Årsaken til at jeg mener det er nok at jeg hadde for stor respekt for bakken og jeg kjørte meget disiplinert i motsetning til forrige gang. Nå disponerte jeg meget bra og forsøkte å sykle så riktig og billig som mulig. Unngikk med andre ord for mye i den røde sonen, kraftkrevende rykking og  henge på noen som jeg trodde syklet for fort.

Vi blir liggende i en bilkø nedover bakkene fra les Getz. Det er en buss som ikke kan holde oppe farten på den svingete veien. Så fort jeg får en sjanse stikker jeg forbi og sykler det jeg kan ned til krysset hvor vi tar av. Jeg venter på de andre som kommer om et snaut minutt. Vi tar av oss hjelmene og hekter dem på oppakningen bak. Nå blir det svetting og beinhard jobbing i noen kilometer. Det er ca. 5 kilometer med tøff stigning. På kartet er det avmerket 2 haker hele veien! Vi sykler samlet de 2-3 første kilometerne før det begynner å klø for mye i beina til Per. Gunnar som er en uredd og evig optimist tar et voldsomt rykk for å prøve å riste av seg Per, men rykket varer dessverre for ham kun noen få titalls meter. Gunnar stivner og må derfor slite hardt i resten av bakken. På vei opp passerer vi Col de la Savolière (1416 moh). Dette er en liten topp på veien til Col de la Ramaz.  Per og Knut ankommer denne toppen noen få sekunder før meg og jeg noen få sekunder før Gunnar. Herfra er det noen få flater før det igjen stiger igjen opp til Col de la Ramaz. Jeg og Gunnar stopper og foreviger oss selv på bilde før vi setter utfor igjen. Jeg husker godt ”Touren” da de passerte denne toppen i 2003. Da var det Richard Virenque som kom først og tok både den prikkete og gule trøya da han gikk i mål i Morzine. Per og Knut gadd ikke stoppe på toppen og kastet seg utfor på den andre siden. Vi hadde da vi var samlet lenger nede i bakken blitt enige om å stoppe ved et sted som heter Sommand for å ta en kopp kaffe og kanskje ei Cola eller Perrier. Sommand ligger bare 3 kilometer nede i bakken på den andre siden.

Sommand er et frodig og nydelig sted. Det er et slags platå inne i en stor og vid dal. Det er langt igjen til bunnen av bakken, så vi befinner oss fremdeles i høyden. Vi koser oss med kaffe og mineralvann under en parasoll i den steikene sola. Varmen er fortsatt like intens som før. Når vi sykler utfor er det en viss kjøling i begynnelsen. Det vil si når vi fremdeles er i høyden, men når vi kommer ned i dalene så føles det som om luften brenner. Vi fortsetter utforkjøringen etter kaffepausen. Det er fremdeles 8 kilometer til bunnen. Veien er ganske spektakulær til å være på disse kantene i Alpene. Et stykke på et par tre kilometer er veien hugd inn i fjellveggen med et flere hundre meters stup rett ned på yttersiden. Det var noen flotte bilder vi så på TV’n under 2003 ”Touren” da helikoptrene hang på utsiden av veien og filmet Virenque rett fra siden. Både Per og Knut må dra frem videokameraene for å få tapet så mange inntrykk som mulig. Jeg tar et par bilder også før vi fortsetter utfor. Jeg legger meg først for vi skal ta av på en liten vei når vi er nesten nede. På disse kanter er det et tett nettverk med småveier på kryss og tvers. Det er lett å ta inn på ”feil” vei dersom man ikke følger med. Jeg har memorert noen stedsnavn som vi skal sykle etter.

Vi finner lett frem til riktig vei og vi sykler på små koselige og lettkuperte fjellveier som går gjennom gårdstun og små koselige tettsteder. Vi skal sykle mot Mègevette for å få med oss neste fjell som er Col de Jambaz (1027 moh) men vi må ta en omvei på grunn av veiarbeid og stengt vei. Det gjør for så vidt ikke noe for oss bare vi kommer frem til Genève i kveld innen rimelig tid. Vi stopper og fyller vannflaskene i en ”eau de potable” fontene langs veien og forsetter mot Col de Jambaz. Det har begynt å stige litt nå men det er ikke så veldig mange høydemeterne vi klatrer før vi er oppe. En lett Col å få i beltet, men en Col er en Col! Vi sykler videre mot neste Col som er dagens absolutt letteste; Col de Terramont (1096 moh). Hadde det ikke vært motvind så hadde vi nesten trillet over denne Col’en! Det var litt morsomt egentlig for noe av det vi har hengt oss opp i når det gjelder å sykle fjell, så er det om vi har syklet det fra begge sider. Siden jeg og Knut syklet Col de Terramont fra Habère-Poche siden i 2002, så fikk vi nå denne lille og ubetydelige Col’en fra begge sider denne dagen! Og da var vi selvfølgelig stolte! Overtaket på de andre ble ytterlige forsterket!

Vi begynner å bli sultne og tenker derfor på å finne et sted hvor vi kan spise lunsj. Første mulige sted er Habère-Poche. Området vi er i er fullt av småsteder og det er ikke en selvfølge at det er en restaurant alle steder hvor vi kan innta en bedre lunsj. Det var bomtur i Habère-Poche. Her var det ikke noe å få i seg. Vi fortsetter nedover mot Boëge som ligger ei snau mil lenger ned i dalen. Det er jevnt utfor hele veien så det går fort å komme seg ned der. På veien nedover stopper vi ved samme hotell som jeg og Knut overnattet på i 2002 men de hadde stengt kjøkkenet sitt dessverre. Da vi overnattet der sist, fikk vi servert noe av det beste vi hadde smakt til da på den turen. En femretters middag med snegler i hvitløksaus pluss mye annet digg! Vi sykler videre og sjekker ut Villard som heller ikke har noen spiserestaurant. Kun en bar hvor det satt et par sigarettdampende arbeidere som inntok en kopp kaffe før de igjen gikk tilbake til sine jobber. Vi tok oss ei Cola hver før vi fortsatte ned til Boëge som var vårt siste håp. Endelig treff! Etter litt frem og tilbake finner vi endelig en liten uterestaurant som kan servere oss noe mat. Det er dessverre ikke så mye å velge mellom og den gamle damen som drev stedet var ikke helt stø i andre språk enn det franske. Vi får i hvert fall i oss noe som forhåpentligvis skal gi oss energi nok til å komme oss til Genève.

Etter lunsjen starter vi umiddelbart på dagens siste og lille fjell som er Col de Saxel (944 moh). Det er en liten stigning på drøye 4 kilometer og ikke så alt for mange høydemeter fra denne siden. I det vi starter på bakken får jeg en telefon fra Nordsjøen og må sitte halve bakken å prate jobb! Knut og Gunnar venter på meg mens Per allerede er på toppen kan jeg tenke meg. Vi andre sykler samlet opp i et rolig og bedagelig tempo. Nå kan vi se Lac Lèman langt der fremme. Vi har en lang og fin utforkjøring foran oss. Resten av dagen er mer eller mindre transportetappe. Etter at vi er kommet ned er det strake veien mot Genève. Vi skal inn på samme vei som vi syklet på for 11 dager siden. Jeg sikter oss inn på et lite sted som heter Langin. Når vi kommer dit er vi på kjente trakter igjen. Det er deilig å trille utfor langs den lange åskammen. Veien går langs kammen hele veien og sakte men sikkert mister vi høyde etter hvert som vi nærmer oss bunnen og Genève.

Det blir litt lagtempo innover mot Genève. Nå er vi inne på mer trafikkerte veier og verken vei eller omgivelser er så interessant lenger. Nå gjelder det bare å komme oss inn til Genève og prøve å finne oss et hotell i nærheten av flyplassen. SAS har dessverre sluttet å fly på kvelden så vi må vente til i morgen tidlig før vi kommer oss hjem. Vi har ca. 15 kilometer inn til byen og trafikken bare øker og øker etter hvert som vi nærmer oss. Temperaturen er helt ekstrem. Den er tett oppunder 40 grader og folk ligger tett i tett langs stranda som strekker seg langs hele sørsiden av Lac Lèman. Vi diskuterte litt oss i mellom hvordan varmen virker inn på oss. Vi er sikre på at det var varmen som i hvert fall tok knekken på meg de første dagene. Jeg var kvalm og hadde ikke matlyst og hadde nok antydning til feber. De 2 – 3 første dagen var et skikkelig slit, men jeg var jo ikke helt pigg da vi reiste ned heller! Etter hvert så begynte det å gå lettere. Vi begynte vel å bli akklimatisert? Varmen er i hvert fall veldig bra for muskulaturen og blodårene. Selv om vi stopper for en pause eller av andre grunner så holdes muskulaturen seg varm og blodårene trekker seg ikke så mye sammen. Vi beholder med andre ord musklene i gang på en måte. Vi trenger ikke å bruke så mye tid på å forberede de igjen når vi starter etter en liten stopp.

Da vi endelig sykler innpå strandpromenaden sakker vi av på farten. Vi finner oss en liten forfriskningsbar hvor vi kan få oss noe kaldt å drikke. Jeg må ha minst 2 Perrier for jeg føler meg helt uttørket. Vannet som jeg har på flaskene er nesten på kokepunktet og det frister lite i denne varmen. Vi sitter og snakker om turen som nå er slutt. Vi forsøker oss med en oppsummering som Knut fester til videokameraet sitt. Nå skulle turen være dekket fra begynnelse til slutt.

Vi finner enkelt et hotell en drøy kilometer fra flyplassen – med air-condition. Å sykle gjennom byen og opp til flyplassen er blitt en rutine nå så det byr ikke på problemer med å finne frem. I morgen tidlig sykler vi den lille kilometeren opp til flyplassen og henter koffertene og starter demonteringen og nedpakking av syklene. Da er det bare å sjekke inn og vente på avgang. Snart skal jeg holde rundt min lille sønn igjen og gjett om jeg gleder meg?

Dagens statistikk:

Distanse                                  : 95 km

Effektiv sykkeltid                     : 5 t

Akkumulert høydemeter           : 1850 m

Fjell/fjelloverganger

                                               : Col de la Savolière (1416 moh)

: Col de la Ramaz (1559 moh)

                                               : Col de Jambaz (1027 moh)

                                               : Col de Terramont (1096 moh)

                                               : Col de Saxel (944 moh)

Temperatur                              : 35 – 40 grader

Statistikk for hele turen:

Total distanse                          : 1041 km

Total effektiv sykkeltid : 56 t og 9 min

Total akkumulert høydemeter   : 24750 m

Akkumulert høydemeter tilsvarer nesten 3 ganger opp og ned til Mont Everest dersom vi starter og vender ved havnivå. Total effektiv sykkeltid er tid hvor vi har sittet på sykkelen. Alle pauser er trukket i fra.