|
Jeg er sjeleglad for at vi ikke reiste ned til
Aosta i går kveld og heller holdt oss her oppe i høyden. Vi ligger noen
få hunder høydemeter over Aosta men det utgjør en god del på
nattetemperaturen. Her oppe var det behagelig kjølig. Vi lå med vinduet
oppe på vidt gap med kun et tynt laken over oss. Nede i dalbunnen koker
det og natten er ikke kald og lang nok til at omgivelsene kjøles
tilstrekkelig ned. Vi står tidlig opp og må faktisk vente 15 – 20
minutter på at frokosten skal bli klar. Her var det litt bedre utvalg
enn på franske hoteller. Vi kunne ”fråtse” i diverse gryn, havre og
forskjellige brødsorter. Vi var gode og mette da vi satte oss på syklene
for kjøre utfor til Aosta. Det var en relativ lang og fin utforkjøring.
En god start på dagen – over ei mil uten å forbrenne så mye som en
eneste kalori! Etter ei stund kan vi se Aosta langt der nede. Det er i
alpemålestokk en relativt stor by. Vi prøver å holde så mye vi kan til
høyre for å komme oss inn på S26 som er veien vi skal inn på. Den går i
retning Courmayeur som er Italias svar på Chamonix. Det er bare Mont
Blanc tunnelen som skille disse to byene. Skisystemet i Courmayeur
klynger seg fast i Mont Blanc massivet på sørsiden mens Chamonix har
nordsiden.
Vi kommer oss lett inn på S26 uten å måtte innom
byen. Før vi vet ordet av det er vi på vei vestover og Aosta bli lenger
og lenger bak oss. Vi har ca. 30 km med lett kupert terreng før vi
starter på dagens store stigning opp til Col du Petit Bernard (2188
moh). Petit betyr at dette er det lille St. Bernards passet. Vi var over
det store i går. Men etter hva jeg har lest meg frem til på Internett,
så skal dette være en ganske snill bakke – fra begge sider, selv om det
er mange høydemeter som skal klatres. På vei innover dalen blir vi
forbikjørt av et par norske biler. Vi er lett gjenkjennelige i våre
trøyer som er en imitasjon av landslagstrøya og de tuter og vinker. Og
vi vinker tilbake. Man må jo være høflige ovenfor våre egne landsmenn
når vi er i det store utland. Litt lenger inn i dalen dukker det
majestetiske fjellet Mont Blanc opp i det fjerne. Den står foran oss som
en gigantisk kjempe som ruver høyt over alle de andre nabofjellene. Det
er et kolossalt mektig syn, Det må bare oppleves. Jeg blir helt
paralysert av det mektige fjellet. Jeg har sagt det mange ganger og jeg
gjentar det igjen; en gang skal jeg stå på den toppen etter å ha gått
opp for egen maskin.
Etter et par små timer på sykkelen svinger vi inn
på veien som skal ta oss over det lille St. Bernards passet ved Pre St.
Didier. På vei opp har vi kun bevilget oss en liten stopp for å drikke
ei kald Cola på en liten fortauskafe nede ved Morgex.
De første kilometerne i bakken (av totalt 23) er
fine for hårnålsvingene ligger tett. Personlig synes jeg det er lettere
å sykle bakker med mange hårnålsvinger for det brekker opp bakken på en
fin måte. Det er lettere å motivere seg fra sving til sving. Spesielt
dersom man har en dårlig dag eller ganske enkelt er trett. Per og Knut
starter med et litt for høyt tempo enn det jeg ønsker eller klarer. Jeg
finner min rytme og Gunnar slår følge. Sammen sykler vi oppover i et
jevnt og rolig tempo. Ingen grunn til å stresse. Det er langt igjen.
Planen var å stoppe omtrent halvveis i bakken og spise lunsj. Vi hadde
pekt oss ut la Thuille som et passende sted å stoppe. Jeg fikk gitt
beskjeden til Per og Knut før de forsvant fra oss.
Når vi nærmer oss la Thuille kjenner jeg at det er
på tide med noe mat. Det gnager i magen av sult. Vi sykler opp til
sentrum av byen og finner Per og Knut i full sving med sine
videokameraer. De har vel filmet alt som tenkes kan her oppe mens de har
ventet på oss? Det var heldigvis ikke bare meg som var sulten. Alle var
klare for noe mat nå. Vi fant en koselig bakgårdshage ved siden av veien
og ble servert nydelig pasta. Vi drakk rikelig med kald Cola og Perrier
(fransk utgave av Farris). Det smakte nydelig og vi var alle gode og
mette når vi startet på siste del av stigningen. Vi sykler sammen alle
fire et godt stykke, men det tar ikke lang tid før Knut begynner å klø i
beina. Ikke lenge etter fyrer Per også av kanonen og forsvinner. Jeg og
Gunnar er alene igjen. Jeg begynner å få noe av den samme følelsen som
jeg hadde i begynnelsen av bakken opp til store St. Bernards passet. Jeg
lurer på om det er varmen som tapper meg. Jeg kan se på sykkeltøyet at
jeg mister mye salter og mineraler. Det er fullt av saltavsetninger
overalt. Jeg trykker i meg noe Maxime og håper at svimmelheten skal gi
seg. Det hjelper litt og jeg fortsetter i mitt eget tempo. Da omtrent en
fjerdedel av bakken gjenstår tar vi igjen Knut og Per som har stoppet
for å nyte utsikten. Vi tar en kort pause alle fire før vi sykler sammen
opp til toppen.
Vi kjøper hver vår Cola og sitter utenfor og nyter
det deilige været. Her oppe er temperaturen behagelig. En liten bris og
i overkant av 20 grader. Det er akkurat passelig. Det er mange syklister
her oppe. Det er det forresten overalt i Alpene. Det er heldigvis mange
som oss – vi er ikke alene om dette. Det er mange som liker å sykle
fjell og nyte fantastisk natur, men de fleste sykler på racing sykler.
Enten ligger de på hotell i nærheten eller så har de følgebil med seg.
Det er også noe som vi drømmer om og har snakket mye om på turen. Tenk å
dra rundt i Alpene på racer sykkel med følgebil!
Som en følge av lang stigning så kommer en lang
utforkjøring. Vi har kraftig motvind og bakken heller slakt utfor. Det
går derfor relativt rolig de første kilometerne. På toppen kjørte vi inn
i Frankrike igjen. Toppen markerer grenseovergangen mellom Italia og
Frankrike. Vi skal ikke langt ned i bakken før vi har utsikt over hele
dalen med Bourg St. Maurice i bunnen og les Arcs i fjellet på andre
siden av dalen. Vi kan også se langt innover mot Arèches som vi skal
sykle over om noen dager. Før vi kommer til bunnen av bakken som er ved
byen Seez, svinger vi av med retning St. Foy-Tarntaise som ligger lenger
opp i bakken mot Val d’Isere (1850 moh). Med denne manøveren sparer vi
litt tid da klokken igjen løper fra oss. Vi ønsker ikke å ankomme
overnattingsstedene alt for sent. Vi må ha noe tid på å roe oss, dusje,
hvile litt før vi går ut og spiser. Det blir så mye stress dersom man
skal jage fra det ene til det andre uten opphold.
Per og Knut har tydeligvis en god dag for de
kappkjører oppover mot Barrage de Tignes. Dette er en stor demning som
ligger like ved oppkjørselen til skistedet Tignes. Man kan regne
stigningen opp til Val d’Isere som slutt når man komme opp hit. Da er
det bare langs vannet og inn en liten trang dal. Når man er gjennom
denne dalen er man i Val d’Isere. Hørte etterpå at Per og Knut hadde
ligger godt over 170 i puls oppover!
Jeg og Gunnar sykler rolig oppover i mitt tempo.
Jeg merker på meg at noe er galt. Jeg tenker også på at jeg brygget på
noe da jeg reiset ned hit og lurer på om det er det som sliter i meg?
Kroppen min er ikke i toppform kan jeg kjenne. Jeg blir svimmel og
kvalm. Holder på å spy. Gunnar ser at jeg ikke er helt i form og legger
seg foran for å dra, men jeg må bare holde mitt eget tempo. Klarer ikke
å motivere meg for noe annet. Jeg lar Gunnar gå. Jeg klarer meg greit
bare jeg får konsentrert meg og ikke blir forstyrret. Vi stoppet for
litt siden og dyttet i oss noe Maxime så jeg burde ha næring nok.
Gunnar er vel oppe ca. 5 minutter før meg. Jeg vet
ikke hvor lenge Per og Knut har ventet men akkurat der og da bryr jeg
meg lite om det. Vi fortsetter etter at jeg har fått meg en liten pause.
Knut delte vannet sitt med meg sånn at jeg fikk fuktet ganen før de
siste 5 – 6 kilometerne inn til Val d’Isere.
Da vi kom frem så synes vi det var temmelig daut i
byen. Det var nesten ikke folk i det hele tatt. Vi syklet på kryss og
tvers helt til vi fant et hotell som var åpent – og det skulle vise seg
at det var det eneste hotellet som holdt åpent så tidlig i
sommersesongen! Vi spurte ikke om prisen en gang. Vi bestilte 2 rom uten
spørsmål! Syklene ble plassert i kjelleren og etter at vi hadde dusjet
og vasket opp sykkeltøyet innbefant vi oss i baren for ei kald øl i
påvente at restauranten skulle åpne. Jeg begynte å føle meg noe bedre
nå, men slet litt med småkvalme. Vi spiste godt her også. Både øl og god
rødvin ble fortært. Etter kaffe og dessert spaserte vi en tur rundt i
byen og prøvde å forstille oss det yrende livet det må være her på
vinteren. Spesielt under arrangement av World Cup rennene som går her av
og til.
På grunn av den ekstreme varmen som herjet Alpene
bygget det seg opp noen kraftige tordenværsbyger på
ettermiddagen/kveldene. Det kom ei kraftig byge med noen skikkelige
tordenskrall da vi var ute og spaserte og det varte ca. 1 time. Da
klarnet det opp igjen og slik gjentok det seg flere kvelder. Vi så på
fransk TV at det var hetebølge over Sør Europa og at temperaturen var
oppe i 40 grader flere plasser i Alpene.
Trette og mette gikk vi tidlig til sengs. Det var
ikke en kveld at vi ikke var i seng før midnatt. Vi hadde klokka på
ringing kl. 7 fast hver morgen. Da kan man ikke løpe ute halve natten.
Det var stille og rolig i byen uten bråk fra verken mennesker eller
trafikk. Vinduet ble derfor åpnet på vidt gap og vi krøp under dynene og
sovnet momentant i den kjølige nattelufta!
Dagens statistikk:
Distanse : 113 km
Effektiv sykkeltid : 6 t, 9 min
Akkumulert høydemeter : 2800 m
Fjelloverganger
: Col du Petit St. Bernard (2188 moh)
Temperatur
: 27 – 40 grader
Til toppen
|
