|
Jeg følte meg fin og utvilt da vi våknet kl. 7. Det
er deilig å sove i et kjølig rom med frisk og fin fjelluft strømmende
innover seg. Det var en rolig natt i Val d’Isere uten bråk av noen slag.
Vi begynte å komme inn i rutinen nå alle fire. Fra klokken ringte om
morgenen til vi var på veien gikk det maks halvannen time. Da skulle vi
spise frokost, drikke kaffe, en tur på potta og til slutt pakke syklene.
Det er det som er det fine når vi er en liten homogen gjeng som oss
fire. Vi er ganske samstemte og har lik innstilling når det gjelder
denne typen ferie. Målet vårt er mange mil og mange høydemeter samtidig
som vi skal kose oss med god mat, øl og rødvin. Og for ikke å glemme
nyte naturen!
Som alle andre dager til nå så er vi velsignet med
en knall blå himmel. Det er heller ikke et vindpust å registrere her i
Val d’Isere. Vi fyller vannflaskene i en ”Eau de Potable” fontene nede i
sentrum. Slike er det mange av i Alpene; spesielt i de franske. Det er
ingen fare å drikke vannet. De blir jevnlig kontrollert av veterinær.
Dersom de ikke er kontrollert så står det et skilt at de ikke er
kontrollert og da bør man la være å drikke det.
Val d’Isere ligger midt i bakken opp til Col de
l’Iseran (2770 moh) som er dagens første fjellpass. Det er 16 km opp til
toppen. Bakken er ganske snill da det er kun snaue 1000 høydemeter som
skal fordeles på 16 km. Vi starter rolig og finner en fin flyt oppover.
Det er deilig så tidlig på morgenen. Varmen er ikke så drependes så
tidlig på morgenen selv om temperaturen er mange og tjue allerede nå. Vi
sykler noen kilometer og stopper og tar bilder og filmer. Slik holder vi
på til vi er oppe. Snaue to timer har vi brukt på stigningen. Vi er så
tidlig at de ikke har åpnet fjellkafeteriaen enda. 2770 meter over havet
er ganske høyt! Vi er langt over Galdhøpiggens høyde. Her står vi i
kort-kort og nyter varmen fra sola. Vinden er tilnærmet null og jeg
tipper temperaturen til å være rundt 20 grader. Vi blir her oppe en halv
times tid og bare nyter utsikten. Per og Knut filmer en del på det lille
platået som passet består av. Vi tar på oss vindjakka før vi kaster oss
ut i en sinnssyk lang og bratt utforkjøring ned til Bonneval-s-Arc.
Når vi ankommer Bonneval-s-Arc stopper vi og tar
oss en kaffe og is på stedets eneste restaurant. Vindjakka pakkes ned i
sideveskene igjen. Det er ikke bruk for ekstra tøy i denne varmen.
Eller, det er en sannhet med modifikasjoner. Vi har som tidligere nevnt
ikke vært bortskjemt med godt vær hjemme i vår. Det betyr at vi
fremdeles var ganske vinterbleke da vi ankom Genève på fredag. Og når
man eksponeres for sterk sol i store høyder slik som vi har gjort blir
man fort solbrent. Selv om vi har smurt oss med faktor 15 og 20 fra
første dag, så unngår man ikke å bli brent. Mesteparten av solkremen
renner bort i svette. Jeg og Per syklet derfor et par tre dager med løse
armer for å unngå blemmer på armene! Gunnar måtte ty til samme metode
senere på turen Det så faktisk litt teit ut å sykle med løse armer i den
varmen, men vi vurderte faktisk også løse bein da legger og lår også
fikk hard bestråling fra sola.
Selv om vi skal sykle over to monsterfjell denne
dagen, så har jeg sett frem til dagen som en liten ”hviledag”. En dag
hvor jeg kanskje kan hente meg inn igjen etter den noe brutale
begynnelsen med dårlig form, kvalme og manglende matlyst. Etter hva jeg
på forhånd kunne bedømme ved kartstudering, så ville det ikke bli så
mange høydemeter og heller ikke så mange kilometer denne dagen. Jeg
foreslå derfor for gutta at vi ikke hastet oss av gårde. Heller stoppe
litt oftere og kose oss med mat, kald drikke og kaffe.
Etter pausen i Bonneval-s-Arc sykler vi nedover
Maurienne dalen mot Lanslevillard hvor vi planlegger lunsj. Det er stort
sett utfor hele veien nedover med noen små sletter og korte motbakker
innimellom. Men vi har motvind så Per blir sendt foran for at han skal
få utløp for sine kjempekrefter. Per merker ikke en gang at det er
motvind…
Som sagt så gjort. Vi finner en koselig liten
uterestaurant i Lanslevillard og plukker ut et bord som står godt inne i
skyggen. Vi har kommet ned på ca. 1400 meters høyde og varmen er intens.
Godt over 30 grader i skyggen. Vi spiser en god salat med noe pasta og
franskbrød til. Vi stresser ikke med å komme av gårde. Vi skal rett inn
i neste stigning når vi setter oss på syklene igjen. Opp til Col du Mont
Cenis (2084 moh). Det er ca. 700 høydemeter til toppen. Egentlig er
fjellpasset høyere. Når man kommer til toppen så sykler man ca. 9 km
langs et oppdemmet vann og ifølge kartet er det høyeste punktet 2100 moh
et par tre kilometer etter at det offisielle passet er forsert. Men vi
får holde oss til de offisielle ”Col” høydene selv om Knut er ivrig
etter å få økt sin ”Col palmares”!
Bakken opp er ganske snill i begynnelsen, men når
vi nærmer oss toppen får vi to haker avmerket på kartet og en kraftig
motvind i tillegg. Det føles som tre haker (dvs over 13%)! Men vi kommer
oss opp til toppen. Stopper og foreviger oss selv med altitude skiltet
som bakgrunnsmotiv. Klokken er bare rundt 2 på ettermiddagen og vi er
allerede ferdige med dagens stigninger. Vi bestemmer oss for en ny kopp
kaffe og noe kaldt og godt å drikke. Vi sykler til nærmeste
fjellstue/kafeteria og slår oss ned på terrassen. Herfra har vi fin
utsikt over den store kunstige innsjøen Lac du Mont Cenis og de store
snødekte fjelltoppene rundt. De største toppene er langt over 3000
meter.
Foran oss har vi ca. 25 kilometer med utforkjøring
til Susa. Igjen skal vi krysse grensen til Italia. Grensen ligger like
nede i bakken. Den er ubetjent som de fleste andre vi har krysset så vi
fortsetter utforkjøringen. Denne dagen er det spesielt varmt i fjellet
bortsett fra når man var i nærheten av innsjøen. Det var veldig disig
rundt innsjøen som bidro til å senke temperaturen til et mer behagelig
nivå, men når vi beveget oss bort fra innsjøen steg temperaturen igjen.
Etter en drøy halvtime med morsom utforkjøring med
mange flotte og oversiktlige svinger trillet vi inn i Susadalen og Susa
by. Til og med asfalten var nylagt nedover fjellsiden. Det var deilig å
bare kunne slippe seg løs i forvisshet om at veigrep og veidekke var i
topp stand. Vi trillet litt rundt i byen for å lete opp et hotell. Vi
havnet på det første og beste vi fant. En hyggelig italiensk dame som
snakket perfekt engelsk ordnet det meste for oss. Det var bare å trille
syklene ned i garasjen. Det eneste som bekymret oss nå var varmen. Det
var minst 40 grader i byen. Susa ligger ikke på mer enn ca. 500 moh og
jeg tvilte på at det ville bli såpass kjølig til natten at vi fikk en
behagelig søvn.
Uansett, om vi fikk sove eller ikke så måtte vi få
oss noe å spise. I dag skule vi ha pizza. Ikke Papa Mio’s men noe
lignende fra det italienske kjøkken. Siden vi avsluttet sykkeldagen litt
tidlig, måtte vi vente et par timer før restaurantene serverte varm mat.
Vi spiste hver vår sandwich sammen med et par kalde øl mens vi ventet.
Pizzaen når den kom smakte aldeles nydelig. Vi avsluttet dagen med en
lang spasertur rundt i byen. Nå var det bare å pusse tennene og krype
under det tynne lakenet og prøve å sove. I dag følte jeg meg bedre enn
på lenge og mener og tror at jeg hadde godt av at dagen ikke ble så
hard. Kanskje det er dette som skal til for at jeg får overskuddet
tilbake? Jeg håper i hvert fall det for foran oss venter mange
monsterfjell!
Dagens statistikk:
Distanse : 89 km
Effektiv sykkeltid : 4 t, 21
min
Akkumulert høydemeter : 1705 m
Fjelloverganger
:
Col de l’Iseran (2770 moh)
: Col du Mont Cenis (2064 moh)
Temperatur
: 25 – 40 grader
Til toppen |
