Mont Blanc 2008 Utskriftsvennlig versjon se her >>
Innledning:
Jeg hadde egentlig planlagt en sykkelferie fra Genève til Nice med samme gjengen som var nede i Frankrike og syklet i 2006. Men etter nøye vurderinger frem og tilbake bestemte jeg meg for å stå over. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet ett år enn bare å sykle. Som dere alle vet så reiste Per, Knut og Gunner alene til Italia og hadde en super tur i flotte fjell mens jeg forberedte meg for Mont Blanc.

Første gang jeg var i Chamonix på skiferie var i 1988. Chamonix ligger ved foten av det mektige fjellet Mont Blanc som ruver 4810 moh og er det høyeste i Vest Europa – det verserer flere høyder på dette fjellet; lenge var det 4807 moh som var det offisielle målet. Siden ble det 4808 moh men nå er det 4810 moh som er den offisielle høyden. Allerede i 1988 sa jeg at en dag skal jeg stå på den toppen og pekte opp på Mont Blanc. Jeg tror jeg har nevnt det noen ganger også i referatene på hjemmesiden fra tidligere sykkelferier i de franske alper. Nå 20 år etter så det ut som om drømmen skulle gå i oppfyllelse.

Parallelt med vurderingene om å trekke meg fra sykkelferien Genève – Nice luftet jeg tankene mine om tur til Mont Blanc med kollega Tor Henning Lien. Tor Henning tente på dette umiddelbart! Han hadde hatt et mislykket toppforsøk for 10 år siden og drømte om ”revansj”. Vi hadde dermed en avtale. Sommeren 2008 skulle vi gjøre et forsøk og flybilletter ble bestilt allerede i januar.

Tor Henning er meget fjellvant og bruker mye tid til klatring og vandring i fjell og breheim i Norge. Han har alt av utstyr – gjerne dobbelt av alt og god erfaring fra klatring på isbre. Jeg trengte ikke gå til innkjøp av dyrt utstyr da jeg kunne låne alt som stegjern, isøks, slynge, klatresele og hjelm. Tor Henning stilte med alt det andre av fellesutstyr som telt, tau, primus, snøanker pluss mye mye mer.

Dag 1:
Vi reiste med tidligste fly mandag den 7 juli til Genève. Landet i Genève rundt kl. 11.00 på formiddagen. Planen var å komme oss inn til Saint Gervais så fort som mulig å ta TMB (Tram du Mont Blanc) opp til le Nid d’Aigle på 2386 moh. Det går en tannstangdrevet jernbane helt fra bunnen i le Fayet via Saint Gervais opp til 2386 moh som er utgangspunktet for den ruten vi hadde valgt. Derfra skulle vi klatre opp til Base Camp som ligger på en isbre ved Refuge Téte Rousse (3167 moh). Der skulle vi ligge og akklimatisere oss og ta toppturen når været og vi var klare for det.

Men det vi ikke hadde regnet med og som dessverre ser ut som er blitt en regel og ikke unntak, er at bagasjen ikke kommer frem. Tor Hennings ryggsekk lå dessverre igjen i København. Det er helt utrolig at det går an. Man må begynne å lure på hva slags systemer det er på flyplassene eller om det bare er idioter som jobber med bagasjefordelingen? Når det er over en time mellom flyene så burde de pokker meg klare å sende bagasjen fra det ene flyet til det andre? Men man kan vel ikke forvente all verdens. De er neppe noen rakettforskere de som jobber med bagasjen på Kastrup?

Resultatet ble at vi måtte vente til kvelden da neste fly kom. Tiden slo vi i hjel i en lobbybar på et hotell og så dagens etappe av Tour de France. Hadde bare Thor Hushovd vunnet så hadde dagen blitt aldeles så flott – til tross!

Bagasjen kom og kl. 20.00 var vi på vei mot fjellene. Vi tok en leiebil for å spare tid og etter en liten time var vi på plass i Saint Gervais. Fant et hotell midt i byen og sjekket inn. Etter en øl i baren og en runde rundt i byen for å finne ut når og hvor TMB’en gikk var det på tide å køye.

Vi stod opp tidlig og var på plass når butikkene åpnet. Det var godt å få sovet skikkelig ut. Natten i forveien når man må opp kl. halv fem for å rekke flyet ble det lite med søvn. Vi måtte ha gass til primusen og mat for 3-4 dager. Helst tørrmat. En regel er å ikke bære vått sier Tor Henning. Snø kan vi smelte i fjellet og rense med medbrakte vannrensetabletter. Etter at alt var i boks, fant en plass hvor vi kunne parkere leiebilen og spaserte ned til TMB stasjonen. Kl. 10.20 var vi ombord og det begynte klatringen oppover. Det var flere som var utrustet for de store høydene som oss mens noen skulle bare opp på utsiktspunktet for å bli med toget ned igjen. Turen opp tok ca. 1 time. Det var spredte skyer men ikke fare for regn. Egentlig bare godt for det er slitsom og varmt å gå oppover 900 høydemeter med en ryggsekk som veier langt over 30 kg. I tillegg til min Norrøna Storen på 95 liter måtte jeg binde ytterlige en ryggsekk på toppen for å få plass til alt. Det kjentes i lårene når det gikk kontinuerlig oppover. Vi stoppet på 2700 meter og spiste lunsj. Smeltet snø kokte opp hver vår pose med ris – ”boil in bag” som vi forterte. Ikke kjempegodt men det ga oss nødvendig næring. Vi hadde kjempegod tid så vi tok det ganske rolig. Vi trengte ikke være oppe i Base Camp før det var mørkt. Veien oppover er ganske bratt der stien slynger seg oppover sikksakk mellom steiner og fjellknauser. Da vi kommer opp til foten av breen står det en ”mountain ambassadeur” utplassert av de franske myndigheter som informerer om reglene som gjelder i fjellet. Mont Blanc står nå på UNESCOs liste over bevaringsverdige områder og med den tiltrekningskraften dette fjellet har på folk så sier det seg selv at slitasjen blir stor. Trafikken har bare økt og økt de siste årene med den følge av mer forsøpling. Base Camp ved Refuge Téte Rousse er den eneste tillatte plassen hvor det er lov å sette opp telt. Alle andre steder er forbudt ved fransk lov og det må vi bare respektere. Her var det også satt opp 2 tørrdasser for campingfolket. Det er heller ikke tillatt å gjøre fra seg i breheimen. Lenger oppe der det så å si aldri er varmegrader brytes ikke dette ned. Det blir bare en frossen klump som må betraktes som forurensning. Derfor er det satt ut flere tørrdasser på ruten oppover. Neste er ved Refuge Goûter som ligger på 3863 moh og den siste på Refuge Vallot på 4362 moh.

Da vi endelig var kommet opp fant vi en egnet plass for teltet og planerte ut en fin base hvor vi skulle ligge. Det var enda tidlig på ettermiddagen og sola varmet godt her på 3200 moh. Middagen i dag bestod av tomatsuppe med spagetti med pariserloff som tilbehør. Det smakte ikke så aller verst. Tor Henning er en god turkokk! Det var han som stod for det meste av matlagingen mens jeg var hjelperen som hentet snø og smeltet det til vann. I Base Camp var det mellom 20 og 30 telt. Veldig mange var fra Polen og tidligere østblokkland – og det var flere kvinner blant dem. Vi brukte resten av ettermiddagen til å se oss litt om på breen og forberede oss til natta. Snakket med de som lå i teltene nærmest oss og flere av dem skulle allerede forsøke seg på toppen i natt. De fleste står opp like etter midnatt og begynner klatringen rundt kl. 01.00. Da er de på toppen tidlig på formiddagen og kan bruke hele dagen på vei ned igjen. Det er viktig å være på toppen tidlig for på sommeren når det er varmt nede i dalene kan det bygge seg opp tordenværskyer som får sitt utløp på ettermiddager/kvelder og det er ikke det lureste man kan gjøre å stå på en fjelltopp når det lyner og tordner!

Da sola gikk ned rundt ni-tiden ble det straks kaldere og mørket kom ganske fort. Det var et vakkert syn å stå på breen og skue mot solnedgangen i vest. Hele horisonten var rød-oransje. De aller fleste gikk inn i telten sine og krøp ned i soveposen når det ble mørkt. Så gjorde også vi. Det skulle bli godt med en god natts søvn. Jeg hadde valgt en 3-sesongs sovepose som skulle tåle ekstremtemperatur på minus 10 grader. Hadde ikke plass til min Tyinpose som tar for mye volum. Natta ble ganske kald og jeg våknet flere ganger av at jeg frøs – selv om jeg hadde ullsokker, stillongs og superundertrøye på meg. Jeg snøret soveposen sånn at bare nesa stakk ut og krøllet meg sammen for å holde så mye som mulig på varmen. Da det nærmet seg daggry var det bare å vente på at sola skulle tippe over fjellkanten og varme opp teltet. Da stiger temperaturen fort og det blir raskt som i en bakerovn..

Dag 2:
Vi hadde god tid. I dag skulle vi bare ligge rolig på breen, samle krefter og forberede oss mens vi akklimatiserte oss for morgendagens topptur. Jeg våknet flere ganger om natta av både lyder og av at jeg frøs. Det var stor aktivitet rundt ett-tiden da flere begynte toppturen. Så lysene fra hodelyktene deres skinne gjennom teltduken.

Etter at sola hadde varmet teltet - og oss var det på tide å stå opp. Vi laget frokost og satt oss utenfor i sola mens vi beundret de vakre omgivelsene. Jeg kikket på fjellet som vi skal klatre i morgen. Det begynner beinhardt. 600 høydemeter rett opp til Refuge Goûter og over Grand Couloir. Dette er et farlig parti og etter min målestokk ekstremt skummelt. Det går nesten rett opp på en blanding av løse steiner, snø og is. Her har flere klatrerer blitt drept av løse steiner som kommer flygende nedover snørenna. I tillegg skulle vi klatre den i stummende mørke!

For å ikke bare ligge å sløve i sola bestemte vi oss for å teste utstyr samt at Tor Henning skulle lære meg hvordan jeg skulle bruke det. Jeg hadde ingen erfaring med noe av dette før så jeg trengte en skikkelig innføring. Vi tok på oss stegjernene og bandt oss inn og begynte å gå oppover mot Grand Couloir helt til der vi krysser snørenna ved ca. 3400 moh. Vi så ikke behov for å friste skjebnen unødvendig og snudde og gikk ned igjen. Tor Henning forklarte hva slynga skal brukes til dersom jeg skulle havne i en bresprekk. Han fortalte hva jeg må passe på når vi går på breen og dersom han faller i en sprekk. Hvordan isøksen og snøankeret brukes til å bremse og holde igjen dersom han faller i en sprekk eller utfor eggen som vi går på oppover. Forberedelser er alfa omega når man skal opp i slike ekstreme omgivelser. I en oversikt fra redningsteamet i Chamonix står det at 99% av alle redningsaksjoner på Mont Blanc skyldes at folk ikke har forberedt seg nok med riktig utstyr osv eller at de ikke har den nødvendige fysiske kapasiteten. Man trenger ikke være på nivå som en TDF rytter for å bestige Mont Blanc, men jeg vil påstå at man må være i ganske god form. Det er absolutt ikke en ”walk in the park” tur dette her.

På ettermiddagen begynte folk å komme ned igjen. To spanjoler som lå i teltet nærmest oss som startet kl. ett i natt hadde begge vært oppe og kunne melde om topp forhold. Litt mye vind sa de og det var ekstremt kaldt der oppe, så kaldt at vannet de hadde i flaskene sine frøs til is. De hadde holdt på å forfryse seg begge to men de var kjempefornøyde med å ha vært oppe. De tok seg litt mat og begynte å pakke utstyret sitt for de ville ned til Chamonix og feire med en god middag og rødvin!

Da kvelden nærmet seg igjen var det på tide å pakke sekkene våre og gjøre klart for vår topptur. Værmeldingene var supre. Torsdagen ville være den absolutt beste dagen for topptur ble vi fortalt. Pålitelige værmeldinger for Mont Blanc massivet fikk vi på Refuge Téte Rousse som lå like ved Base Camp. Jeg hadde med meg en 45 liters sekk som jeg skulle bruke på toppturen. I den hadde jeg ekstra godt med varme klær. 2 fleece jakker – en tynn og en tykk, vindvotter, primus og kokekar, termos med vann (i tilfelle vannet i flaskene skulle fryse) og 2 liter ekstra vann i plastflasker pluss diverse småting.

Da vi startet hadde jeg på meg en tykk ullstillongs og  superundertrøye i tillegg til truse innerst. På beina hadde jeg tynne sokker innerst og noen tykke Ullvangsokker ytterst. Utenpå superundertrøya hadde jeg en tynn ullgenser og på hendene hadde jeg skihansker. Deretter en knallgod GoreTex Norrøna anorakk og bukse, Alfa GoreTex fjellsko til vinterbruk med Norrøna gamasjer over. En god lue, høyhals, hodelykt, klatresele, stegjern og selvfølgelig hjelm. Da var vi klar for toppturen!

Toppturdagen:
Vi stod opp nøyaktig kl. 01.00. Jeg følte at jeg nettopp hadde sovnet da klokken ringte og var ganske trøtt da vi steg ut i den kalde natta. Det var bekmørkt og oppover fjellsiden var lysene fra alle som startet tidligere enn oss som lysende perler på ei snor. Det var stilig å se på. Vi hadde spart hver vår baguett som vi skulle ha som ”frokost”. Etter frokosten var det bare å kle seg opp og starte den strabasiøse turen oppover.  Da var klokken nøyaktig 01.30. Jeg grudde meg til den første etappen opp til Refuge Goûter. 600 høydemeter med klatring i stummende mørke. Ikke helt mørkt da; vi hadde hodelykter men allikevel var det vanskelig å orientere seg om retning og veivalg oppover. Det er ikke akkurat en veldefinert sti oppover. Man bruker nesten like mye armene og hendene som beina oppover. Man klatrer regelrett på en blanding av løse stein, is og snø. Innimellom er det lett, men så er det hindringer som får pulsen til å stige dramatisk. Jeg var egentlig litt glad for at det var mørk, så kunne jeg ikke se hvor skummelt det egentlig var! Men jeg skulle jo ned igjen i ettermiddag tenkte jeg og det ville sannsynligvis være enda mer skummelt! Jeg forsøkte å skyve de tankene bort da jeg måtte stoppe opp for å ta av meg noe tøy. Det var så krevende å klatre oppover at jeg allerede var klissvåt på overkroppen. Måtte ta av meg ullgenseren og kjente hvor kaldt det egentlig var da jeg stod der i bare superundertrøya i stummende mørke klamret til en fjellside mange tusen meter over havet! Innsiden av ytterjakka var full av is og rim. Et annet faremoment på denne strekningen er alle steinene som blir sparket løs av klatrerer som befinner seg ovenfor oss på ruta. Rett som det var hørte man steiner som kom susende nedover og man forsøkte å lokalisere hvor den befant seg etter lyden. Av og til hørte man skrik og rop ovenfra fra klatrerer som uforskyldt hadde sparket løs steiner. ”Attention” ropte de for å advare oss andre som befant seg nedenfor. Risikoen er mindre om natta da kulden binder sammen alle løse steiner og grus fordi smeltevann som renner nedover i ruta fra breen ovenfor fryser til is. Fordi det var så mye is og snø mellom steinen valgte jeg som så mange andre å gå på stegjern oppover, selv om det var mye klatring på rent fjell og stein. Kryssingen av Grand Couloir gikk også greit om natta. Jeg brukte isøksa som sikring og passet på at stegjernene hadde godt tak da jeg hastet meg over. Grand Couloir er svært bratt. Mellom 60 og 45 grader og ender i et stup nedenfor der vi krysser. Faller man her er det lite håp. Det er her det oftest går store steinras. Steiner kommer farende nedover snøen i en skikkelig fart og det er flere klatrerer som har blitt kvestet eller drept nettopp her. Men om natta er det som sagt tryggest da lite steiner løsner av seg selv på grunn av at de er frosset fast. På de aller mest utsatte plassene med mye is og snø, var det lagt ut wire som var boltet fast. Her kunne jeg hekte meg på og sikre meg i det jeg forserte de bratteste og farligste partiene.

Etter 3 timers strabasiøs klatring var vi endelig oppe ved Refuge Goûter på 3863 moh. Her tok vi en liten hvil og drakk rikelig med vann. Nå var resten av toppturen på ren isbre. Tok på meg ekstra tøy før vi fortsatte opp en liten bakke til Aig. du Goûter på 3997 moh. Hanskene mine som jeg hadde på meg oppover var helt utslitt på fingertuppene etter all klamring til diverse steiner og fjellknauser der jeg kunne få tak. Det nærmet seg soloppgang og da vi kom opp på Aig. du Goûter så vi antydning til lysning i øst. Vi hadde befunnet oss på baksiden av fjellene sett i forhold til soloppgangen så vi hadde ikke sett antydning til lysning enda. Det var vakkert å se at det lysne i øst der horisonten ga et nydelig rødskjær.

Vi fortsatte på en kam innover i fjellmassivet og startet på en skikkelig sugende stigning opp til Dome du Goûter 4304 moh. Det var enda mørkt selv om vi kunne ane lysning i det fjerne og på ruta foran oss var det fremdeles som å se en lysende perlesnor fra hodelyktene til alle som lå foran oss i løypa. Det var flere klatrere som hadde overnattet på Refuge Goûter og de fleste her startet i 4-tiden. Tor Henning overnattet på denne da han var her sist og han lovet seg selv aldri mer. Dårlig luft og mange mennesker stuet sammen på trange rom ga ikke den nødvendige roen og oppladningen til kraftanstrengelsen som lå foran oss.

Oppe på Dome du Goûter begynte det å lysne for alvor. I mellomtiden hadde vi krysset små bresprekker og gått over store sprekker på snøbroer. En av gangen måtte vi krysse og være topp konsentrert sånn at vi kunne reagere lynraskt dersom det skulle være nødvendig. Vi begynte å merke høyden nå. Ble mer og mer kortpustet og skrittene ble mindre og mindre. Til slutt gikk vi med ”museskritt” og beveget oss svært sakte fremover. Det var komplett umulig å kontrollere pulsen. Den steg uansett hvor sent jeg gikk – spesielt i oppoverbakker. Når det gikk oppover måtte vi stoppe etter hvert 10-20 skritt og hente inn pusten igjen.

Etter Dome du Gôuter går det litt nedover et stykke før en ny kraftig stigning opp til  Refuge Vallot på 4362 moh. Denne er ikke betjent eller beregnet for vanlig overnatting. Den er kun for nødstilfeller.

Hele tiden har vi en fantastisk utsikt. Chamonix ligger langt der nede i dalen og sola har enda ikke nådd ned med sine varmende solstråler. Aig. du Midi på 3842 moh som jeg har vært på så mange ganger før ligge et godt stykke under oss. Aldri før har jeg vært så høyt (på jorda!). Før det ble lyst kunne vi se lysene fra Genève og Lac Leman ble tydelig når mørket hadde gitt seg. Nå var det ikke mange topper i umiddelbar nærhet som var på høyde med oss.

Vi fortsatte med små skritt og jevnlige pauser oppover. Vi gikk på en egg som var så smal at vi fikk problemer med plassen når vi møtte noen som var på vei ned. Jeg hadde hjertet i halsen da jeg kikket ned på sidene. Det var tusenvis av meter ned på Italia siden og flere hundre meter rett ned på den andre siden. Måtte bare konsentrere meg og fokusere på å trø varsomt og holde meg midt i løypa. Av og til dukket det opp bresprekker som vi måtte krysse. Noen åpne og noen dekket av snøbroer. Dette er ikke for pyser tenkte jeg i det vi fortsatt med faste skritt mot toppen som nærmet seg mer og mer.

Etter 8 timers klatring og marsj var vi endelig på toppen og klokken viste 09.30. Det var en fantastisk følelse og deilig å nå et mål som man lenge har planlagt og jobbet mot. Det blir spesielt deilig når man i tillegg må slite litt for det og utfordre seg selv med å overvinne frykt og risikomomenter. Vi tilbrakte omtrent 15 - 20 minutter på toppen. Vi tok en del bilder og fikk et tsjekkisk par til å ta noen bilder av oss i sammen. Jeg forsøkte å suge inn så mange inntrykk som mulig og speidet ut i horisonten i alle himmelretningene. Det var så mektig å stå der høyt over alle andre fjell. Temperaturen var mellom 10 og 20 minusgrader men relativt lite vind til å være så høyt. Det var flere andre på toppen. Noen hadde kommet samme vei som oss, mens andre kom via Aig. du Midi.

Når man er på toppen så er man egentlig kun halvveis på turen. Man skal ned igjen og de fleste er trette etter å ha brukt mye energi på turen opp. Det gjelder å få i seg næring og disponere kreftene så godt som mulig. Det er nesten synd å si det, men både jeg og Tor Henning burde ha såpass erfaring som syklister at vi vet hvor viktig det er med næring når man driver hard fysisk aktivitet. Vi hadde begge slurvet med energiinntaket på vei opp og det måtte vi nå betale for. Nede ved Refuge Vallot var vi begge så slite, kvalme og med hodepine at vi nesten ikke klarte å tenke klart. Vi klarte i hvert fall å tenke at nå måtte vi spise. Vi beveget oss ned i dalsøkket før oppstigningen til Dome du Goûter og fant et sted med lite vind hvor vi kunne fyre opp primusen. Vi hadde hver vår ”boil in bag” med ris som vi skulle varme opp og spise. Vi smeltet snø og kokte opp risen og begynte å spise. Det tok lang tid og risen var iskald før vi var ferdige. Risen vokste i munnen min og det var hardt å få det ned, men jeg visste at jeg måtte. Ellers så ville jeg ikke hatt en sjanse. Passer på å drikke mye også og hev samtidig innpå et par tabletter med Paracet for å dempe hodepinen. Etter 15 – 20 minutter begynte det å hjelpe. Det var som ny energi strømmet tilbake til kroppen og med ett var alt mye lysere.

Vi fortsatte etter en snau times stopp og hvile helt til vi var nede igjen ved Refuge Goûter. Nå skulle vi utfor det partiet som hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt på hele turen. Nå var det i tillegg fullt dagslys og sola hadde smeltet is og snø slik at det var mye løse stein på ruta ned. Jeg gikk ut på kanten og kikket ned. Jeg tenkte med en gang på den nye sangen til Espen Lind som synger ”always afraid of height” eller noe sånt. Det så faktisk mye verre ut enn det jeg fryktet. Det er jo loddrett ned de første hundre meterne! Teltleieren der nede ser ut som små prikker i snøen. Dette liker jeg ikke sa jeg til Tor Henning. Slapp av sa han, det går bra. Jeg kan sikre deg med tau alle plasser der du ønsker det sa han. Jeg tygde litt på det men sa til slutt at det var ikke nødvendig men inne i mitt hode vurderte jeg å sjekke pris på helikopter. Etter å ha vært i fjellet 3 dager så jeg hvor mye helikoptertrafikk det egentlig var så jeg antok at de tok private oppdrag også – mot betalig selvfølgelig. Men jeg stålsatte meg og gikk bak Tor Henning i det vi ålte oss over kanten og hektet karabinkroken inn på en wire. Jeg hadde tatt av meg stegjernene for jeg antok at det var lite is langs ruta nå. Det er litt vanskelig å gå på stein og fjell med stegjern. Følte jeg fikk bedre tak uten og hadde bedre kontroll på hvor jeg satt foten og fikk feste. Jeg brukte heller ikke hansker på vei ned. Ønsket maksimal følelse med grepene og følte jeg hadde bedre grep uten. All jobbingen holdt varmen i fingrene så jeg frøs ikke. Etter hvert ble jeg ganske rolig og det gikk faktisk veldig greit. Jeg begynte å få tak på det. Jeg forsøkte å ikke se ned. Bare konsentrere meg om hvor jeg skulle sette ned foten, hvor jeg skulle holde med hendene og neste wire som jeg kunne hekte meg fast i.

Etter et par timer med nedstigning kom jeg endelig til Grand Couloir. Her var det litt kø så jeg måtte vente på min tur. Mens jeg stod der kom det flere steiner susende nedover. Flere av dem var store nok til å drepe et menneske. Alle som skulle over måtte nøye vurdere tidspunkt og hele tiden se oppover snørennen for steiner som kom susende. Da det ble min tur forsøkte jeg å gå så raskt som mulig samtidig som jeg måtte holde utkikk oppover og holde balansen. Jeg holdt isøksen i et fast grep slik at den kunne brukes umiddelbart som brems dersom jeg skulle falle. Da jeg endelig var over er det bare et par hundre høydemeter igjen ned til teltleiren og jeg var nå i trygghet. Endelig kunne jeg puste ut. Det ble slakere og slakere. Jeg nesten skled på snøen nedover og ruslet de siste meterne bort til teltet. Tor Henning kom like bak meg. Vi kledde av oss yttertøyet, drakk opp resten av vannet vi hadde med oss og slengte oss inn i teltet oppe på soveposene og kjente umiddelbart at søvnen presset seg på. 7 timer brukte vi på turen ned inkludert 1 time pause.

Vi lå ca. 1 time og slappet av i mer eller mindre søvne før jeg bråvåknet. Heldigvis for ellers så kunne vi sovet rundt! Vi måtte få i oss mer mat og smelte vann til drikke. Jeg følte meg relativt pigg og påtok meg jobben med å lage den vanlige spagettien i tomatsuppe. Etter å ha spist og smeltet 2 liter drikkevann pusset vi tennene og krøp inn i soveposene. Det var enda lyst ute men vi var såpass utkjørte at vi kom neppe til å få problemer med å sove. Og det gjorde vi heller ikke. Vi sov helt til neste morgen (uten å måtte stå opp om natta for å pisse en gang!!!)

Siste dag i fjellet:
Vi våknet av regn som trommet mot teltduken. Vi var fremdeles trette og ingen hadde lyst til å stå opp. Utenfor var det stor aktivitet da flere av de andre skyndte seg med å pakke og komme seg ned fra fjellet før været ble verre. Jeg åpnet glidelåsen i teltet og så at det sluddet. Lenger oppe i fjellet lå nysnøen tykk. Det var mørke skyer over alt så her var det bare å hoppe i det og komme seg nedover før vi ble alt for våte og kalde.

Jeg hadde i løpet av natten merket at lårene var i ferd med å bli skikkelig stive. Ikke etter oppturen men nedturen. All bremsingen hadde tatt hardt på muskulaturen på fremsiden av lårene og jeg ante hvordan det nå skulle bli med 900 meter nedstigning med over 30 kg på ryggen. Jeg kommer til å få noen smertefulle dager når denne turen er over!

Til frokost spiste vi restene av en 4 dagers gammel baguett og varmet vann til en kopp kakao før vi pakket sammen telt og ryggsekker. Det hadde sluttet å sludde da vi var ferdige og det var godt for fingrene var som istapper. Snart skulle vi få varmen igjen når marsjen nedover begynte. Vi var heldige og kom ned til Nid d’Aigle ca 15 minutter før neste avgang. Det var en del folk der men langt fra nok til å fylle opp toget. På vei ned hadde vi fått noen regnbyger og vi fikk være vitne til en isbre som kalvet. Det var en hengebre som lå på ca. 3800 moh som kalvet flere tusen kubikk med is. Det hørtes ut som en sammenhenghende tordenskrall like over hodene våre som varte i minst 2 minutter. For noen krefter – og så farlig dersom man hadde vært i nærheten!

Endelig nede i Saint Gervais hentet jeg bilen og vi satte kursen mot Chamonix. I morgen skulle vi hjem og i kveld skulle vi feire med en god middag og rødvin. Men først måtte jeg kjøpe ny truse. Hadde glemt å ta med meg ekstra og den jeg hadde på meg hadde aldri vært nedenfor knærne siden mandag!

Oppsummering:
Det regnet og var grått vær da vi ankom mandag den 7 juli. Det regnet også den dagen vi reiste ned fra fjellet. De dagen vi tilbrakte oppe i fjellet var det strålende sol og kun spredte ettermiddagssyer men ingen nedbør. Toppturdagen var helt fantastisk med hele Alpene skyfritt og lite vind.

Det var forbausende slitsom å komme seg opp og ned til toppen. Vi hadde ikke forventet at det skulle koste så mye krefter og energi. Jeg hadde heller ikke forventet at deler av den ruten vi hadde valgt var så risikofylt og krevende sett fra mitt ståsted med null erfaring med fjellklatring.

Jeg var forbauset over hvor stor glede jeg følte ved å komme opp. Det var skikkelig deilig og ga en slags lykkefølelse. Det må være noe med å få utløp for noe man lenge har planlagt og gledet seg til som får hormonene i kroppen til å reagere som de gjør?

Jeg er ikke blitt bitt av toppturbasillen og kommer neppe til å jakte på flere fjell. Det eneste jeg har på ønskelisten er å besøke Norges to høyetse fjelltopper. Det ser jeg på som ganske overkommelig og kan ikke sammenlignes med Mont Blanc.

Da vi kom ned sa jeg til meg selv: aldri mer! Nå etter noen dager er jeg i tvil. Dersom anledningen byr seg og forholdene er der så kanskje jeg forsøker på Mont Blanc igjen en annen gang. Kanskje klubbturen til VOC i 2010???? Men først må jeg få orden på mine ekstremt såre lårmuskler.

Takk til Tor Henning for en fantastisk tur! 

Au revoir Mont Blanc