Hjemmesiden til NX er svært bra, og interesserte kan finne all tilgjengelig info på nxtri.com. Men jeg skal nedenfor beskrive litt av mine personlige erfaringer etter endt løp.

Løpet er egentlig en standard triatlon konkurranse; svømming, sykling og løping. Dette finnes det utrolig mange varianter av allerede, men noen er litt mer standardiserte enn andre. Eksempelvis er den olympiske utgaven 1500m svømming, 40 km sykling og 10 km løping. Ironman-distansen er hhv 3800m, 180 km og 42195 m (maraton). Noen mener at Ironman ble født da amerikanske marinesoldater ikke kunne bli enige om hvilken idrettsgren som var mest krevende. De bestemte seg derfor for å konkurrere i alle tre grener. Men hvordan akkurat ovennevnte distanser ble til, ja, se det vet ikke jeg.

NX er en ironman-konkurranse. Det som gjør at de slenger på en “X” (ekstreme), er pga den varierende høydeforskjellen på sykkel- og løpstrasèen. (Svømmingen er stort sett på flatt vann, som ellers). Total stigning oppgis til å være i overkant av 5000 m…..

LØYPA

Svømmingen foregår innerst i Hardangerfjorden, hvor man starter 3800 meter ut fra havna i Eidfjord. Så er det bare å legge på svøm da, mot lysene langt der inne i det innerste av fjorden. I havna er det tilrettelagt ei lita sandstrand ved enden av kai-anlegget. På denne stranden vasser man i land, og tar seg opp på brygga.

Der står syklene klargjorte, og etter et skift fra våtdrakt, svømmebriller og badehette, går man direkte inn i sykkeltrikoten, hjelm og sykkelsko.

Man sykler ut i “hovedgata” i Eidfjord og legger kursen mot Geilo. Det er ca 8-10 km relativt flatt terreng innover mellom noen svære fjell, før man ikke har noen dalbunn lenger. Man skal opp fra dalen, nærmere bestemt opp veien som går forbi Vøringsfossen. Der er det ordentlig bratt, helt til man har syklet drøyt 40 km. Da flater det ut og man befinner seg midt oppe på Hardangervidda. På det tidspunktet er det lenge siden man har benyttet storeskiva på sykkelen. Men den kommer til sin rett på vidda, hvor det også er noen fine, lange utforkjøringer. Og etter 9 mil triller man inn i Geilo og får en rundkjøring midt i fleisen. Der tar man til høyre, og må pent finne seg i å sykle over tre nye fjelloverganger. Disse er ikke så store og høye som den første, men de stiger noen hundre meter hver, og de er noen kilometer lange.

Etter utforkjøringen fra den siste fjellovergangen, må man igjen ta 90 grader til høyre. Da legger man bakhodet mot de øverste skivene i ryggsøylen, åpner øynene og skuer mot toppen av det fryktede Imingfjell. Det er 7,5 km vei opp dit, og man er nærmere 1500moh enn 1000moh.

Bakken opp Imingfjell

Men det er selvfølgelig en slutt også på dette fjellet, og til tross for at man også må klatre litt den første mila etter å ha nådd toppen av en uavbrutt, bratt bakke, får man den fineste desserten en syklist kan tenke seg: 30km med stort sett bare utfor og bortover, ikke en eneste motbakke.

Når disse 3 milene er unnagjort får man den siste høyresvingen (på sykkelen) i sentrum av Austbygda. Det betyr at det bare er 2-300 meter bort til siste skiftesone, hvor hjelm, trikot, og sykkelsko skrelles av, og løps-tøy og joggesko tar plass på (fremdeles) optimistiske kropper.

Nå gjenstår det bare å løpe maraton før man er i mål!

Det er vel egentlig her X’en kommer til sin rett. Eller i hvert fall like før.

Løpingen starter på asfaltveien som går rundt Tinnsjøen (nordlige side) mot Rjukan. Det er som å løpe langs Venneslafjorden på Moseidsiden, med lite-bitte-granne mer bakker opp og ned. Når man så har løpt 20 km, ser man sitt livs hinder. Gaustadtoppen. Den ruver ordentlig godt i landskapet, og det er som om den kommer ut av ingenting. Man har på en måte ikke fått noe forhåndsvarsel om at det finnes noe så grotesk natur i nærheten. Vel, riktignok er fjellene rundt dalen høye, men så særlig mye større enn oppover Setesdalen er de nok ikke.

Men Gaustadtoppen….. Den er svær. Og den er så i balanse der den står, (fjellet “ligger” ikke i landskapet. Det “Står“.), med alle sidene som synes å skråne i samme vinkel opp mot toppen. Synet er ikke mindre enn imponerende. Og de som ikke har sett den, de kommer aldri til å vite hva jeg skriver om, før de evnt har sett den selv.

Jeg nevnte 20 km. Man er nærmest halvveis på løpingen, men har fremdeles 5 km igjen med svak motbakke før det er slutt på det flate partiet.

Da begynner stigningen. Dere som er flinke i matte har allerede regnet ut at det er ca 17 km igjen. Og det er riktig. Fra en skarp venstresving går det rett imot noe som minner om vinkelen på ei trapp. Her er det ikke noen myk overgang. Rett på!. 17000m med motbakke før målet. Og på disse 17km stiger man opp fra ca 200moh til 1900mot. (i snitt 1 meter opp for hver 10m frem).

Når man har løpt (det er egentlig en stor overdrivelse. Man løper ikke. Man går) ca 13 km, svinger det 90 grader til høyre og man er kvitt asfalten. Der er det en fjellsti som fører helt til toppen. Underlaget er stein. Ikke fjell, ikke myr, ikke gress eller grus. DET ER STEIN. Store steiner hvor man må velge ut hvor benet skal plasseres, for hvert tråkk.

Og før eller siden kommer man til toppen av det høyeste fjellet i området. Gaustadtoppen. 1889moh.

Man er i mål.

MEG SELV

Jeg har alltid vært i god form. Og etter å ha løpt mye i yngre år, begynte jeg å løfte på jern. Jeg ble stor og sterk, og klarte å slite av achillesen like før jul 2004. Gips og krykker. Jeg gråt i en liten periode. Det var ikke noe gøy.

På krykkene slet jeg fælt. Kondisen var på et miserabelt nivå, og jeg var tung i kroppen. Noe måtte gjøres. Jeg kunne ikke ligge på sofaen med benet i gips, og bli enda tyngre enn jeg var, og (om mulig) la kondisen bli enda dårligere enn den allerede var.

Først sluttet jeg nærmest å spise vanlig kost, og lot meg rive med av Fedon. 10 kg datt fort av, og jeg så litt lysere på tilværelsen. Nå var det om å gjøre å gå langt på krykker. Det var tross alt den eneste måten jeg kunne trene utholdenheten på. (Med Dag Otto Lauritsen friskt i minne, med turer mellom Kristiansand og Grimstad (50km) på krykker, var det min tur til å prøve). Motet sank igjen til et lavmål etter å ha tatt meg helt ut på distansen: Åsveien, Lundeveien, RV405, Åsveien. Totalt ca 2 km. Noe måtte virkelig gjøres. Jeg kuttet ut all jern-løfting og satset på sykkelen. Venstrefoten var sterkt redusert etter to mnd med gips. Leggen var bare halvparten av den andre. Men det tok ikke lang tid før jeg kunne sykle sånn noenlunde. Hovedsakelig var det lange, relativt rolig turer.

Og jeg begynte å løpe. Mest trippende gange, dersom man skal beskrive tempoet, men pr definisjon var det løping. Og det gikk bedre og bedre. Det året løp jeg Svalandsgubben for første gang. På 2,47. Et snev av den gode, gamle følelsen var begynt å komme i kroppen. Jeg kjente igjen 80-tallet på den salte svetten, og det verkende brystet etter ei endt økt. Noe helt annet enn etter ei styrkeøkt. I WAS BACK IN BUSINESS.

Så kom jeg tilfeldigvis over informasjon om NX. Jeg leste den om og om igjen. Det var som et eventyr. Men jeg tenkte ikke over at jeg skulle delta der selv. Nei, det var bare så utrolig spennende å lese om han som hadde vært gjennom det. Og han hadde skrevet det med en innlevelse som gjorde at jeg nærmest hørte pulsen hans dunke i ørene mine. Jeg var helt oppslukt, og hadde lyst til å høre mer om denne konkurransen. Jeg strevde litt før jeg fant alt jeg lurte på, på nxtri.com…….

Og plutselig hadde jeg meldt meg på. Jeg overrumplet meg selv, men nå var det på en måte ingen vei tilbake. Jeg hadde bare betalt kr 1.600,- i startkontingent, og sendt av sted en mail med mine personalia. Dermed var det gjort. Det var veldig lett (å melde seg på, altså). Og Hilde hadde gitt sin velsignelse. Det var virkelig ingen vei tilbake! Men visste jeg hva jeg hadde begitt meg ut på…….? Neida.

Den vinteren var den mest snørike på lenge. Hilde og jeg fikk mange treningsturer på ski, og jeg leste meg til at det skulle være lurt for hjerte og lunger. O2-opptak og kapillærer. Jeg følte at jeg trente riktig.

Tidlig på vinteren hadde jeg lange og rolige turer. Men etter hvert som det nærmet seg våren gjorde jeg mine første intervall- og distansetreninger. Jeg leste meg til puls-soner og VO2max, terskel og syregrense. Det var helt nytt. Det hadde vi ikke på 80-tallet. Da besto intervall i å løpe til man ikke orket mer. Gudene skal vite at vi krysset syregrensen flere ganger om dagen. Og restitusjon…. Det visste vi i hvert fall ikke hva var.

Med den nye kunnskapen ble formen gradvis bedre, og jeg opplevde å glede meg til jeg skulle ha harde økter. Alt foregikk på ski. Men i slutten av april begynte jeg å sykle og løpe. Litt flere harde økter, og ikke så mange rolige. (Ifølge Olympiatoppen skulle det være perfekt for årstiden). Jeg spedte på med kunnskap fra “Syklingens Verden”, Ingrid Kristiansen, Arild Tveiten og Yngvar Larsen. Dette MÅTTE bare ende godt. Jeg følte at jeg var i trygge hender.

Da det ble varmt i vannet var det på tide å begynne å lære å svømme. Jeg kunne ikke crawle, men hadde planer om å lære det. Det ble noen få turer i Ålefjærfjorden og Drivenesvannet, iført julegaven fra Hilde; O`neill triathlondrakt. Men jeg var ikke helt fornøyd med stilen. Etter å ha crawlet å godt jeg kunne i ½-1 time var jeg så svimmel at jeg holdt på å besvime. Det er ikke tull. Det svimlet sånn at jeg måtte legge meg ned, jeg klarte ikke å stå. I ettertid tror jeg at jeg pustet for ofte, jeg pustet for hvert andre crawletak. Og jeg vred hodet ganske langt bakover. Dette gjorde samme susen som når man rygger med bil (uten å gjøre bruk av speilene). De store blodårene i halsen ble blokkert av de store senene, slik at blodtilførselen til hjernen ble redusert. Et under at jeg ikke ble drept (he, he). Men skitt au. Det var mye gøyere å trene på sykling og løping. Der var jeg i mye bedre form. Derfor svømte jeg ikke så særlig mye, satset på at jeg ville flyte inn til en respektabel tid uansett. Satset på flaksen, på en måte. Snakk om lur måte å forberede seg til åpningsdistansen på Norseman Extreme Triathlon!!

Så ble det august, og det var tid for avreise. Mamma og pappa utgjorde mitt ”crew” og skulle besørge følgebil-oppgavene. De hadde ingen erfaring fra det tidligere. Men jeg var jo også helt ny i gamet, så det passet fint. Vi var noen uslepne diamanter hele gjengen. Snart skulle vi slipes til det ugjenkjennelige…..

Mamma og pappa utgjorde mitt crew

Vi installerte oss på ei hytte like utenfor Eidfjord, etter å ha kjørt bil en hel dag oppover vestlandet. Startnummeret var hentet, det lå i en konvolutt med den vanlige informasjonen. Og jeg måtte fraskrive arrangøren ethvert ansvar dersom det skulle tilstøte meg noe. (Det føltes som om jeg skrev under på min egen dødsdom).

Jeg spiste pasta til det tøt ut av ørene på meg, tidlig på kvelden før løpet. (Også det skulle være lurt, fremdeles ifølge Olympiatoppen). Men jeg fikk jo ikke sove. Vekkerklokken var innstilt til å ringe kl 0130. Men da klokken var 0100 stod jeg opp. Jeg spiste grove brødskiver og drakk mye vann.

Deretter bar det inn til Eidfjord sentrum.

Det var nattemørkt og helt vindstille. Det var svært varmt til å være midt på natten. I Eidfjord var det mer liv. Ravende fulle ungdommer var midt i festen, og var litt av en kontrast til oss. Mamma, pappa og jeg ,i deres Mitsubishi med sykkel på taket og jeg med et fjernt, litt redd blikk. Men på kaia traff vi flere i samme situasjon, og jeg ble litt mer ovenpå. Tror til og med at jeg tøyset litt ved en anledning.

Kroppen ble tusjet med startnummer 96, og hjelm og sykkel ble kontrollert av to hyggelige damer. Deretter slapp jeg inn på kaia, til oppstillingsplassen for syklene og utstyret til sykkeletappen, hvor jeg gjorde de siste forberedelsene. Det luktet ramsalt sjø og diesel. Et stort skip kunne så vidt skimtes ved kaia, det hadde motorene i gang, og var mest sannsynlig årsaken til diesel-lukten. Det var ferga som skulle frakte oss ut på havet. Igjen fikk jeg dødsdom-følelsen. Hva i huleste hadde jeg rotet meg bort i?

..de siste forberedelsene

Det var stummende mørkt også da pappa og jeg gikk om bord i ferga. Nå var jeg iført våtdrakta og badehette med nr 96. Svømmebrillene knuget jeg i den ene hånda. Dem MÅTTE jeg bare ikke miste.

Hadde jeg husket å sette strømper i sykkelskoene? Hadde jeg husket begge sykkelflaskene, både den med rent vann, og den med Maxim? Hadde jeg husket…., hadde jeg husket…..? Det var for sent å sjekke nå. Jeg var på ferga, og den var lagt fra kai. Utrolig at man kan bli så usikker på seg selv. “Skjerp deg, Yngvar”. Jeg virket slettes ikke overbevisende på meg selv, og i hvert fall ikke streng!

“……. og pysene kan hoppe uti fra kjøkkeninngangen. Der er det bare 1 meter ned til sjøen”. Høyttalerstemmen på ferga var metallisk og upersonlig. Hvem var han egentlig? Var det en likandes kar, hadde han kone og barn, kjørte han tysk eller japansk? Det er utrolig hvilke tanker som detter ned i hodet når man er stresset.

Jeg valgte å ikke være en pyse, og hoppet de 5 meterne fra dekket. Idet jeg gikk under vann ble jeg overrasket over hvor varmt vannet var. Og hvor lite salt det var. Det var 400 meter dypt ble det sagt like før, det salte vannet var nok mye lenger nede. Jeg karret meg bort til flokken av de andre, og like etterpå ulte det i skipshornet. Det var startsignalet. Nå var jeg i gang. Norseman var en realitet for unge Udø.

jeg valgte å ikke være en pyse

Jeg kom raskt inn i en god rytme, og følte at jeg svømte ok. Det gjorde jeg helt sikkert også, i forhold til den formen jeg var i. Men det var mørkt som i en sekk, og det eneste holdepunktet jeg hadde var noen lys fra hotellet i Eidfjord, som lyste like over vannskorpen. Og de syntes å være VIRKELIG langt borte. Og jeg hadde lyset fra hodelykten på en person som satt i en kajakk, å navigere etter. Den personen fulgte meg så å si hele etappen, undres hvorfor? Lå jeg langt bak i feltet, så jeg ut som en dårlig svømmer, var jeg langt ut av banen, eller hva var det? Jeg orket ikke å spørre, bare stolte på at han ville slå meg i hodet med åra dersom han absolutt ville ha kontakt med meg. Det ville han ikke.

Jeg svømte og svømte. Plutselig virket lysene å være veldig mye nærmere. Og jeg svømte og svømte. Nå så lysene ut som om de var lengre vekk enn i stad. Underlig. Men jeg holdt en ok rytme og klarte å crawle hele veien uten å ta noen pauser på ryggsvømming. Nå VAR jeg nærme lysene. Og plutselig svømte jeg på utsiden av kaia hvor ferga nå lå fortøyd igjen. Jeg satte bena ned på bunnen av sjøen, der hvor stranden plutselig åpenbarte seg. Og jeg så mamma og pappa sitte og vente på meg.

Nå var jeg virkelig svimmel. Men jeg måtte jo komme meg opp på kaia, for svingende. Ikke ligge her som en gammel makrell. Hvordan jeg kom opp på kaia husker jeg ikke. Men da jeg fikk støttet meg til en mur var det en lettelse. Jeg kastet opp som en unge. Gult og seigt.

Jeg kastet opp som en unge

Dette ville ikke Olympiatoppen synes noe særlig om. Det føltes som om jeg kvittet meg med all den næringen pastaen og grovskivene hadde gitt meg.

Etter å ha spydd klarte jeg å skifte. Det viste seg at jeg brukte 5 minutter på å ta av meg våtdrakta og iføre meg sykkelhabitten. Det burde gått på 1-2 minutter. Skitt au. Det verste var unnagjort. Det skal sies at det føltes underlig å være deltaker foran flere titalls tilskuere, som hadde tatt plass på en trappe-tribune. Og bare vrenge av seg alt tøyet og stå der og kaste opp, i bare nettoen. 2 meter fra nærmeste rad. Det må ha vært litt av et syn. Kan ikke huske noen blitz, og takker høyere makter for det.

det verste var unnagjort

Da jeg entret sykkelen gjennomførte jeg første punkt under kapittel “ernæring” i den detaljerte planen jeg hadde lagt. Jeg begynte å spise på ei dobbel brødskive med honning. Jeg syklet forholdsvis fort, og tok hele tiden igjen folk. Men jeg var fremdeles litt svimmel og ør, og syklet derfor av veien etter en kilometer. Ut i grøfta og flatet ut på et gjorde. Nei og nei. Skjerp deg, Udø!

Heldigvis var ikke sykkelen ødelagt, og jeg kunne bære den opp på veien og fortsette. Han på Scott’en ble forbikjørt for andre gang. Denne gangen hadde jeg en liten gresstuste på quickreleasen både foran og bak, på venstre side. Han undret seg nok over hva jeg holdt på med…..

Nå suste jeg skikkelig av sted, og inn i den første tunnelen. TUUUUUUT! Bilen bak meg brukte hornet noe skikkelig, og et kvinnemenneske på passasjersiden kunngjorde at hun representerte arrangøren, og at jeg hadde med å snu ØYEBLIKKELIG. Det var IKKE anledning til å sykle i tunnelen, kun på gangstien som gikk på utsiden. Jeg snudde rundt og syklet tilbake. Og fulgte lydig gangstien som anvist.

Han på Scott’en ble forbikjørt for tredje gang. Nå var det ikke noe å lure nå. Han undret seg nok skikkelig på hva det var jeg drev med. Men jeg ble ordentlig tent av alle blunderne, og syklet fortere og fortere. Og tok igjen flere og flere. Jeg følte at jeg var i knallform. Ingen tok meg igjen.

Den første bakken var uhyggelig. Jeg skimtet små prikker av folk lik perler på en snor der jeg så veien stige til himmels i en svak høyresving. Her var det bare å gire ned, finne et levelig tempo tilpasset en slik stigning, og være tålmodig. Jeg innså nå at min triple krans var et funn. Guri så lett det gikk å sykle i bakkene. Jeg følte meg konge, og tok igjen flere og flere syklister.

Jeg hadde pugget løypeprofilen og gulet ut de sterke stigningene og farget rosa de partiene med svak stigning. Det ga meg en tilfredsstillelse oppigjennom bakken, jeg kjente igjen de bratte bakkene slik de var beskrevet av arrangøren, uten at jeg hadde vært der tidligere. Bakken varte til ca 40-45 km av løpet, men jeg kjente ikke antydning til tretthet da jeg omsider nådde toppen.

For en natur. Hardangervidda i tidlig morgenstund, solskinn og vindstille. Helt maksimale forhold. Men nå begynte det å bli lite interessant med grove skiver med honning. Skorpene var helt umulige. Hvordan i huleste har jeg klarte å tygge skorper før? Jeg måtte spytte dem ut igjen. Det kan her nevnes at jeg hadde gjenglemt hele posen med næringsstoffer som var tiltenkt turen. All gel’en, alle nøttene, all sjokoladen, all lakrisen, og alle fyrstekakene. Alt jeg skulle spise under konkurransen lå igjen i en bærepose i et skap i kjøkkenet hjemme i Vennesla. Derfor ble det boller og brødskiver som skulle holde kroppen gående denne dagen. Og etter 3 timer var jeg drittlei av hele brødmaten. Og bollene var enda verre. Men det var for tidlig til å grine over manglende energi. Jeg hadde mye å gå på. Her visste jeg enda ikke hvor feil jeg skulle ta. Næringshelvete skulle vise seg å innhente meg lenge før jeg nærmet meg mål.

Hardangervidda i tidlig morgenstund

Jeg syklet fremdeles fort og kom meg til Geilo i fint driv. De neste fjellene gikk som en røyk, jeg var overrasket over hvor fort jeg kunne sykle alene. Nå begynte jeg å ta igjen folk med tempohjelmer og platehjul. Og inn i bakken ved Imingfjell så jeg at det lå det en temposyklist i grøfta, og han holdt seg for ansiktet. Han var helt gåen og det stod tre mennesker rundt ham og så ut som om de lurte på hva de skulle gjøre med ham. Jeg tror han ønsket at de skulle spa ham ned. Han hadde nesten 5 mil igjen på sykkelen, og den nest verste stigningen på sykkeletappen. Og han hadde en hel maraton igjen. Med ekstrem stigning de siste 17 kilometerene. Aldri i huleste om han ville klare det.

På en eller annen måte ga dette meg en piff. Jeg følte meg sterk, og den bekreftelsen at jeg var sterkere enn han som lå og gråt i gresset en eller annen plass i indre strøk av Telemark, gjorde at jeg fikk ytterligere krefter. Imingfjell gikk også lett, og ned mot Austbygda var jeg optimist. Jeg fortjente den bar’en som arrangøren hadde lagt i konvolutten sammen med startnummeret. Det smakte himmelsk, seig og søt bar med en aldeles nydelig smak. ÅÅÅÅHHHHH! Så godt. Og med litt maxim i tillegg følte jeg igjen at jeg kunne se Olympiatoppen i øynene med rak rygg.

siste topp før Imingfjell

Inn i siste høyresving og bortover ei lita slette. Nå så jeg jordet hvor det stod plassert noen sykler. Jeg skulle skifte til joggesko, singlet og shorts. Det gikk fort og spent tok jeg mine første løpesteg for dagen.

Det gikk veldig fint. Jeg kunne løpe uten at det gjorde vondt i bena. Nå var jeg SKIKKELIG optimist. De 18 milene på sykkel hadde gått unna på ca 6,45t. Og jeg hadde vært i aksjon i 8,15t.

Men nå var det varmt. Mamma og pappa kjørte i bil, og de stoppet for hver andre kilometer i tilfelle jeg hadde noen behov. Og det hadde jeg. Temperaturen var 30 grader. I skyggen. Uutholdelig varmt. Asfalten stekte og det var ingen vind. Guri, hvordan skulle jeg kunne klare dette. Jeg er ikke kjent for å være veldig resistent mot varme. Tvert imot.

Heldigvis var det noen erfarne maratonløpere som hadde vært fremsynte. Disse hjelpemannskapene til en av mine konkurrenter lot meg få en svamp. Og denne svampen kunne jeg dyppe i iskaldt vann som de hadde med seg i en pøs. Verdens lureste mennesker. Hvordan kunne de tenkt seg at det skulle bli så varmt. Også svamp da?!? Det var midt i blinken, og det var til uvurderlig hjelp.

5km passert. 10km passert. 15km passert. Jeg holdt stadig et tempo på 6 min pr km. Det er ikke noe høyt tempo. Men jeg hadde holdt på lenge nå. Og jeg hadde brukt mye krefter. (Det virket som en hel evighet siden jeg hoppet i vannet fra ferga, der i mørket, et sted på vestlandet). Nå var alt bare lyst, varmt, vondt og kvalmt. Jeg hadde mistet all motivasjon til å ta til meg både vått og tørt. Men jeg visste at jeg måtte. Ellers var jeg dødsdømt. Jeg mener; virkelig dødsdømt. Det var ikke mulig å gjennomføre dette uten å ta til seg næring.

De tørre bollene med smør ble tvunget ned, og jeg drakk litt vann. Det var like før jeg måtte brekke meg. Nå var jeg ordentlig kvalm, og jeg kunne liksom kjenne gulpingen av det halvsalte vannet som jeg hadde svelget under svømmeturen. Jeg hadde ikke kjent det før, men nå meldte smaken seg til gangs.

Jeg måtte gå litt. Og jeg klarte på en måte å begynne å løpe igjen. Men gåturene ble lengre og lengre. Lange asfaltsletter uten holdepunkter. Det virket som om jeg ikke hadde fremdrift. Men allikevel holdt jeg det gående. Bokstavelig talt.

Da så jeg den.

Etter å ha fått et slags Zombie-blikk, likegyldig til omgivelsene og min egen tilstand. Jeg så den. Toppen! Guri i bingen!!!

Om asfaltveien syntes lang, og fremdriften laber, så syntes Gaustatoppen å være omtrent så langt unna som månen er, en klar vinternatt. Det er ikke tull engang, og slettes ikke noe forsøk på å overdrive. Det virket VIRKELIG så langt unna.

Det var helt umulig å se noen detaljer på fjelltoppen. Det var en grå ting mot en blå himmel. Etter det første blikket/sjokket bestemte jeg meg for ikke å se mer på den i det hele tatt. I hvert fall ikke på en lang stund. Nektet å la den kue meg. Sannheten var vel at jeg var kuet for lenge siden, og at jeg gikk fullstendig på overtid.

25km. Nå var det slutt på slettene. Her var det en matstasjon. Jeg knasket i meg en salttablett, hadde lest at det skulle være lurt, og i hvert fall med den temperaturen som hersket denne dagen. Grabbet med meg en banan også, visste ikke helt hvorfor.

Så ble jeg møtt av bakken. Det var som å gå oppover Goliveien, uten aldri å komme til toppen. Den ene svingen ble avløst av den andre. Stadig like bratt. Jeg så bak meg, og ble imponert over høyden ned til dalen. Utsikten ble bedre og bedre, stikk motsatt av hvordan musklene i bena var. Nå var jeg ordentlig kvalm, og gikk mest av gammel vane. Jeg messet en sangstrofe lydløst, den samme, om og om igjen. Og jeg løftet blikket taktfast, for hvert fjerde skritt. Nå følte jeg meg virkelig i transe.

Der dukket innkjørselen til Gaustadblikk Høyfjellshotell opp. Siste matstasjon. Nok en banan. Husket ikke om jeg hadde spist den siste, eller om jeg hadde kastet den. Mest sannsynlig hadde jeg spist den. Den nye bananen skulle jeg holde i venstre hånd helt til jeg kom til Gaustadtoppen, 2 timer senere. Der skulle jeg kaste den.

Terrenget flatet litt ut nå, og jeg forsøkte å løpe litt. Det var som å forsøke å løfte seg selv etter håret. Helt umulig. Her var det bare å gå, ja. Men gå litt fortere, da mann!! Jeg gikk så fort jeg kunne. Det hadde jeg jo på en måte gjort hele tiden, men nå var det som sagt litt flatere innover fjellet, og mulighetene til å hente noen minutter var tilstede. Sant, hente og hente. Nå var det ikke lengre snakk om å klare å komme under 15 timer, som jeg så kjekt hadde utbasunert før løpet. Nå var det snakk om å komme til mål.

Terrenget flatet litt ut nå......

Jeg gikk og gikk bortover fjellet. Folk stanset langs veien og heiet på meg. Jeg kan ikke huske å ha sett dem, men flere venndøler har sagt at de så meg. Jeg så ingen. Så var jeg fremme ved siste sjekk. Legesjekken. Og bagasjesjekken. Før man entrer fjellet blir man vurdert om man er skikket til siste anstrengelse. Og bagasjen blir sjekket; at man har riktig innhold i ryggsekken. Man er også pliktig til å stille med ledsager inn i fjellet. Pappa hadde fått den oppgaven, men da en funksjonær spurte meg hvem ledsageren min var, og jeg pekte på pappa, nektet pappa. Han hadde ikke lyst til å være med opp til toppen. “Hva gjør jeg nå ??”

“Da tar jeg igjen den gruppen der. Jeg har tatt innpå dem hele tiden, og går sammen med dem til toppen”. Jeg pekte febrilsk på en gruppe som var hundre meter oppe i skråningen. Heldigvis fikk jeg lov til det, og med fornyet styrke løp (ja, jeg løp faktisk til jeg tok dem igjen) jeg opp til dem. Det skulle jeg ikke ha gjort, for det var vel de siste kreftene som var igjen i kroppen. Nå var jeg skikkelig kjørt, og gikk i Zombie-tempo igjen oppover. Ei ung jente begynte å gå ved siden av meg, og oppmuntret meg så godt hun kunne. Og joggu, hun gikk ved siden av meg i nesten en hel time, helt til jeg stod på toppen. Hun må ha vært en engel.

Like før toppen, da jeg var kommet så langt opp at jeg kunne skimte menneskene som var samlet der, møtte jeg en gruppe som var på vei nedover. En i gruppa ga meg ei flaske Pepsi Max. Den var kald. Det er det beste jeg har smakt noensinne. Jeg fikk tårer i øynene, colaen smakte så godt og jeg skjønte at jeg ville klare dette.

Den siste trappen opp mot steinhytta kikket jeg på klokka. 14,45t. Jeg ville klare det på fjorten timer og tre kvarter. Verden var god. Jeg tok siste skritt opp trappa og stønnet høyt. Det var nesten vanskelig å stanse. Bena ville liksom bare gå videre. Skal tro hvor lenge de hadde gjort det? (Om de hadde fått lov).

Men jeg klarte å stanse. Jeg hadde vondt i hele kroppen. Selvfølgelig i bena, men også i rygg og mage, armer og hode. Jeg satte meg ned på en stein, og noen la et ullpledd over skuldrene mine. Ei dame kom med en tallerken med varm tomatsuppe, og det smakte aldeles himmelsk. Jeg skimtet noen mennesker til venstre for meg, der jeg satt og kikket østover, på verdens fineste utsikt. Men orket ikke å flytte hodet for å se på dem. Jeg snakket til løse lufta: “Gidder du å ta et bilde av meg? Det ligger et kamera et eller annet sted i ryggsekken min”. Ei dame rotet rundt i ryggsekken som jeg fremdeles hadde på ryggen, under ullteppet. Hun måtte ta sekken av meg for å kunne lete oppi den. Men hun fant kameraet og knipset et bilde av meg. Takk skal du ha, dame. Og du som kom med suppa. Og du som kom med pleddet. Og du som gikk med meg opp ura mot toppen. Takk skal dere ha.

...verdens fineste utsikt

Men jeg hadde jo betalt kr 1.600,- for dette, så det skulle bare mangle at ingen hjalp meg litt.

Etter å ha sittet en stund og ikke tenkt på noen ting, reiste jeg meg og gikk inn på et toalett og skiftet til tørre klær. Nå verket bena verre enn noen gang, og jeg måtte stort sett gå baklengs nedover, der hvor jeg skulle nedover. Bena virket bedre når jeg skulle oppover trapper og bakker. Men stilen på de andre deltakerne som hele tiden kom i mål, vitnet om samme diagnose. Vi så ut som en gjeng som gikk rundt med gulrøtter stappet opp en viss plass…..

Jeg fikk ta heisen ned. Det går en heis inne i fjellet, og den fører ned til et sted hvor pappa kom og hentet meg med bilen. Guri så godt å sitte i en bil igjen. Inne i fjellet var det 4 grader, og jeg hadde bare skiftet til shorts og genser. Jeg frøs som en liten unge, og frøs helt til neste dag.

Orket ikke å tenke på å spise noe. Husket klart som blekk de artiklene jeg hadde lest om folk som hadde spist ditt, og spist datt, etter Norseman. “For å få en maksimal restitusjon”. Ikke om himmelen falt ned kunne jeg tenkte meg å spise noe som helst. Etter en varm, lang dusj på hotellrommet, sovnet jeg momentant.

Neste dag, søndagen, fikk jeg t-skjorta som viste at jeg hadde gjennomført verdens hardeste en-dags konkurranse. Ikke rare premien, men sikkert eksklusiv som få, den t-skjorta. Kan ikke akkurat komme på noen anledninger hvor jeg skal iføre meg den. Men jeg får se.

Vi tok noen bilder med Gaustatoppen i bakgrunnen, og deretter bar det hjemover. Bena var litt vonde, men ikke så vonde som dagen før. Det var godt med et bad i Nisservannet, et bad hvor jeg kunne ligge å nyte den flytende tilværelsen. Det var godt for kroppen.

..med Gaustadtoppen i bakgrunnen

Jeg spiste normalt denne dagen, og klarte å gå en del. Første onsdagen etterpå stod jeg på startstreken på Øvrebø, bedriftskarusellen gikk sin gang. Det gikk overraskende lett å sykle, så tett opp til NX, og i de påfølgende dagene gikk det bare bedre og bedre. Jeg var i mitt livs form, og så igjen lyst på tilværelsen.

“Dersom jeg begynner å nevne at jeg vil være med og delta på NX en eller annen gang, må du for all del snakke meg fra det”, sa jeg til Hilde. Hun var ikke vanskelig å be.

Lørdag 4.august 2007 står jeg atter på startstreken i Eidfjord. Målet er å forbedre meg med en time, minst.

Man lærer aldri!!

Og heldigvis for det!

Med hilsen Yngvar Udø; og takk til mamma og pappa, arrangørene av NX og til min kjære Wilier

Til toppen