Norseman Extreme Triatlon (NT) 2007 ble arrangert lørdag den 4.august i år. Sammen med ca 190 andre deltakere stilte jeg til start, slik jeg gjorde det i fjor også. Da var jeg så gåen etterpå at jeg trodde all verden var galen. Det var spesielt løpingen på slutten som tok alle kreftene i kroppen min, og jeg gikk inn i en tilstand hvor jeg aldri tidligere har vært.

For de som ikke har det klart for seg så er denne konkurransen en ironman-konkurranse. Dvs at man først svømmer 3,8 km i Eidfjord, innerst i Hardangerfjorden. Dernest kommer man seg på land for å skifte til sykkeletappe. Det er en 180 km lang sykkeltur over Hardangervidda, til Geilo. Herfra sykles det videre mot Rjukan, hvor man ender opp i Austbygda ved Tinnsjøen. Da har man syklet over 5 fjelloverganger. Total stigning på sykkel er ca 3500meter/ca 60 km oppoverbakke. Ved Tinnsjøen skiftes det for andre og siste gang, denne gangen til løpstøy/-utstyr. Herfra har man så en maraton å løpe, 42195 meter, hvorav de siste 17 km stiger opp fra 200 moh til 1900 moh. Målgang er på Gaustatoppen i Telemark.

FORRIGE GANGS ERFARINGER I ET SLAGS SAMMENDRAG

Jeg hadde en innstilling om å klare å gjennomføre løpet, men innerst inne, og etter hvert også offisielt, ble målet å gjennomføre på en tid som var under 15 timer.

Hele løpet ble gjennomført med historisk temperatur. Vannet holdt +20 grader C, og lufttemperaturen under maratonløpet var ca +30 grader C. Med andre ord var det godt og varmt. (Glem godt. Det var varmt).

Svømmingen føltes ok, til tross for selvlært crawl-teknikk svømte jeg 3800 meter uten å hvile. Men jeg var svært kvalm etter at jeg kom opp fra vannet, og jeg måtte kaste opp og “komme meg” litt før jeg klarte å skifte til sykkeltøy.

Syklingen var en slags parademarsj, hvor jeg hadde en svært god følelse hele vegen. Alle fjellene gikk greit og da jeg kom til løpingen var jeg ordentlig optimistisk. Sannheten var at jeg ikke hadde klart å ta til meg nok næring under syklingen, og det skulle jeg snart få blø for. Skikkelig alvorlige blødninger.

De første 10-15 km av løpingen gikk ok, men jeg begynte tidlig å bli kvalm. Næringsunderskuddet meldte seg. Og da jeg begynte å spasere, gikk tiden svært fort, og jeg gikk svært sakte. Tingene forandret seg ikke til det bedre, men jeg kom til mål på en eller annen måte.

Tida mi ble 14 timer og 44 minutter. Målet var nådd. Men følelsen var at jeg hadde vært i helvete, og dersom jeg var fornuftig ville jeg aldri ønske meg tilbake dit. Ikke for noen pris.

Jeg kom tilbake til helvete. Ett år etterpå, sist lørdag. Jeg hadde glemt hvor vondt vondt var.

ÅRETS NORSEMAN EXTREME TRIATHLON, VERRE ENN ÅLVÆIS

Innstillingen var klar. Det er så sabla lett å sitte hjemme i Åsvegen og regne på tider. Å løpe på 4-5 min pr km, å sykle i 30 km/t, å svømme i 4-5 km/t. Sause dette sammen i et regnestykke hvor distansene fra NT blir lagt inn, og vips så hadde jeg en aldeles strålende tid, hvor jeg ville figurert øverst oppe på resultatlisten. Og med noen avrundinger (i min favør) ble tiden helt historisk god. Ingen ville være i nærheten av å kunne slå meg. JUHUUUUU!!!

Så god kan man altså bli til å lyve for seg selv. Både den som lyver og den det lyves for er samme person. Og allikevel går jeg på min egen løgn. Noe er galt, og jeg vet det. Jeg deltok på årets NT, til tross for at jeg hadde lovet meg selv aldri å utsette meg for dette, noen gang mer. Ikke bare lyver jeg for meg selv, jeg klarer også å lure meg selv ganske ettertrykkelig.

Forutsetningene fra forrige gang var litt annerledes i år. I korte trekk har jeg trent annerledes. I vinter gikk det på lange, rolige powerwalk-turer. Fra 2-6 timers gange med 50-60 % av makspuls. I tillegg trente jeg svømming i basseng 1 gang pr uke. Jeg svømte ca 11/2 time hver gang, på Spicheren treningsenter. Folk stusset over han raringen i våtdrakt, vannet var sikkert +30grader C, og med en ikke proff teknikk, kunne dette være verken fugl eller (i hvert fall ikke) fisk. De lurer sikkert den dag i dag.

Men jeg fikk opp en god teknikk, som gjorde at jeg pustet for hvert 2. og hvert 4. crawletak. Og jeg fikk fokusert mer på selve armtaket, hvor armtaket (like før innpustet) også hadde full effekt. Tidligere hadde jeg registrert at jeg forberedte meg så mye til innpustet at jeg “glemte” å fullføre armtaket fullstendig. I tillegg fikk jeg mer fokus på å foreta innpust med panna “nedi” vannet. At jeg pustet inn i bølgedalen som hodeskallen laget, slik at jeg ikke behøvde å anstrenge nakkemusklene for å reise hodet opp av vannet for å få munnen klar av vannet. Dermed fikk jeg en mer flat profil på kroppen i forhold til vannskorpa, og motstanden i vannet minket. Jeg følte at jeg fikk mer fart, og på målinger som jeg foretok (innlagt avrundinger til min fordel) fremgikk det at jeg svømte klart raskere enn jeg hadde gjort noen gang. Det var et psykisk pluss som jeg hadde med meg helt til startstreken på årets NT.

Da våren kom kuttet jeg ut all svømming og gikk over til å trene kun på sykkelen. Jeg verken løp eller svømte i 2-21/2 mnd fra april til juli. Jeg trente på lange intervaller og distansetreninger. Spesielt trente jeg på bakkeintervaller, i Jeppestølkleivene og i Driveneskleivene. 6-7 min pr drag, og fra 6-12 drag. Dette var en trening jeg aldri har gjort tidligere, men på min kropp var det som krutt. Formen steg noe helt utrolig, og i de rittene jeg senere deltok i kjente jeg at bakkedragene hadde gjort hele susen.  Og jeg kjørte alt jeg kunne på turer som var opptil 12 mil.

Løpingen var et stadium som var lagt på is. Etter mine beregninger ville jeg ikke bevege meg til fots i omstendigheter hvor pulsen min lå like under terskel (174). Derfor kuttet jeg all distansetrening og intervalltrening, slik som jeg hadde fokusert MYE på før fjorårets NT. Jeg følte at jeg ville klare å jogge uansett. Det var heller et spørsmål om hvor mye krefter jeg hentet ut av kroppen på sykkeletappen. Tanken var at jeg skulle være i en SYK sykkelform, sykle rolig, behersket og fort, og deretter ha såpass igjen at jeg ville klare å jogge meg gjennom en maraton. Fremdeles er dette en teori jeg tror holder vann, problemet er jo ganske innlysende: Hvor fort skal jeg sykle for å ha krefter igjen etter 180 km? Man har jo ikke dager på seg heller, og man kan jo ikke sykle ut i et tempo hvor pulsen ligger omkring terskel. Det er en vanskelig nøtt det der……

En mnd før NT begynte jeg å svømme i Drivenesvannet. Jeg svømte 2-3 ganger pr uke, 1 time pr gang. Rolig crawl med fokus på teknikk, og enkelte drag hvor jeg kjørte på med litt tempo. Men det var jo håpløst å måle farten. Jeg hadde ingen referanser verken på land eller bunnen av vannet. Men følelsen var god, jeg følte at jeg kunne svømme fort (jeg ER god til å lure meg selv).

Og det ble noen få langturer på skauen med rolig jogg, sammen med Hilde. Bare for å berolige meg selv med at jeg fremdeles kunne flytte ett ben foran det andre, med kun ett ben i bakken av gangen.

Og i år forlot jeg den gamle tesen om at man skal hvile seg i form den siste uken før konkurranse, og bare spise biffer og pøse på med drikke. Tre dager før NT kjørte jeg lange intervaller, hvor det lengste var 9 min. Erfaringene det siste året var at jeg ble i god form av å holde kroppen “på alerten”, å stadig minne den på at den måtte kunne yte opp mot maks. Men denne onsdagsøkten var også den siste jeg hadde før vi reiste av sted………..

Geir og Merethe (Bjørkås), Hilde, Arnulf (Bærheim) og kona Eilin, de to sistnevnte representerte sportsbutikken EXTRA SPORT i Vennesla,  var årets crew til startnr 178 Yngvar Udø. Fordelt på to biler var planen at de tre førstnevnte, bil nr 1 (B1) skulle besørge bekledning og næring, og de to sistnevnte, bil nr 2 (B2) skulle stå for teknisk support. (Høres ut som en eller annen episode i barne-tv). Bedre kunne ikke forberedelsene ha vært. Fem oppegående, voksne personer som skulle gjøre ALT for at jeg skulle ha det best mulig. Noe så bra.

Jeg ble transportert av B1 opp fra Vennesla til Eidfjord fredag morgen. Det var en campingbil hvor vi skulle overnatte alle fire. B2 skulle også overnatte i bilen sin, de kom litt senere opp til vestlandet, på fredag den 3.august.

Vi overvar det obligatoriske informasjonsmøtet i gymsalen i Eidfjord, hvor all info/presentasjon ble gitt på mer eller mindre Thor Heyerdal-engelsk. Det var litt vanskelig å oppfatte alt som ble sagt, men jeg oppfattet at det var endringer i svømmeetappen. Det var kun +13 grader C i sjøen, og derfor så arrangøren seg nødt til å endre på opplegget. Planen var nå at vi skulle kjøre 11/2 time med ferge, ut fjorden, hvor det visstnok var “hele” +15grader C i vannet. Man skulle svømme full distanse, men i motsatt retning. Man skulle sågar inn på land, runde rundt et St.Hans-bål (for å forsikre seg om at alle var i stand til å fullføre svømmingen i det kalde vannet), så uti fjorden igjen og svømme videre ca 1,5 km UT fjorden, hvor landgang skulle foregå.

Men dette gjorde at man var langt fra den opprinnelige starten på sykkeletappen, derfor ble det i år 20 km ekstra sykling. 200 km i stedet for 180 km. Man er ikke akkurat overvettig begeistret for å forlenge en konkurranse som allerede skilter med at den er “verdenes hardeste”, men det var ingen som protesterte høylytt. Men ingen bifalt det heller. Vi hadde jo ingenting vi skulle ha sagt, det var å gjøre som sjefen sa, eller ikke være med. Og det siste var ikke noe alternativ for noen av de 200 som satt i salen, med en snittpuls på 120. (Det gir 24.000 slag i min, til sammen. Snakk om mye blod i en gymsal, uten aktivitet).

Etter infomøtet var Geir og Hilde med på Eidfjord Minitriathlon, hvor det ble en flott 6.plass på Geir i herreklassen, og en like flott 4.plass til Hilde i kvinneklassen. Det var et svært høyt nivå på deltakerne, hvor flere eliteutøvere var på startstreken. Det var også en høy faktor av platehjul og tempohjelmer.

Så senket alvorspreget seg over Eidfjord. Stille, men bestemte, var alle deltakerne med crew opptatte av å klargjøre seg for nattens start på NT. Det var folk som spiste måltidene på bryggen ved fergen som skulle frakte deltakerne ut på sjøen, det var andre som gikk rundt med fancy hjul i hendene, andre surret opp sykler fra biltak/sykkelstativ. Andre pusset tennene og gikk tidlig til sengs i håp om å få seg litt søvn i løpet av noen timer. Trafikken til hotellets toaletter var som en jevn malstrøm hele kvelden. Det var et sting av nerver over det hele……..

Vi spiste en god middag på brygga ved ferga, og jeg klarte ikke å raue meg i seng i campingbilen før kl 2230. Jeg sov ingenting, men klarte å slappe av, før jeg stod opp kl 0300. Da tok jeg på meg våtdrakta, gikk på do, ordnet med meg noen brødskiver som Hilde hadde smurt kvelden i forveien, et varmt teppe og noen sandaler, og entret ferga sammen med de andre deltakerne. Ingen av crewet hadde anledning til å følge deltakerne på ferga i år. Men crewet skulle frakte sykkelutstyret og syklene ut til stedet hvor vi skulle komme i land, 20 km ut fra Eidfjord i retning Kinsarvik.

På fergen var det en trykket og spent stemning, hvor jeg ikke så en kjent kjeft. Og da klokken nærmet seg halv fem, pakket jeg teppet, skoene og drikkeflasken i en pose som arrangøren merket og tok vare på. Jeg smurte inn halsen, nakken, hender og føtter med vaseline. Vannet var kaldt, og det var om å gjøre å holde på den lille varmen som var i kroppen. Deretter gikk jeg opp på dekk, hvor det etter hvert var blitt mye folk i våtdrakter. Sorte våtdrakter som luktet våtdrakt. Få/ingen snakket sammen, og det var kaldt og vått å stå barføtt på ståldekket.

Så gikk lemmen til bildekket ned, og det var tid for å hoppe ned i sjøen. I fjor ble jeg overrasket over hvor varmt vannet var. Da jeg hoppet ned fra dekket i år, og gikk under vann, trodde jeg all verden var galen. Det var iskaldt, og hendene ble straks så nedkjølte at jeg hadde problemer med å få samlet fingrene. Her måtte det fysisk aktivitet til for å klare å holde ut i over en time i vannet. Heldigvis klarte jeg å tisse i drakten, og det ble herlig varmt fra midt på lårene til midt på magen. Kvalmt, med uhyre godt. Jeg vurderte ikke engang å skylle ut uhumskhetene. Ikke tale om jeg ville ta inn kaldt vann til fordel for den varme urinen.

Så ulte skipshornet og vi la i vei mot lyset fra et stort bål som var der, langt inne på land. Jeg frydet meg over svømmetreningen jeg hadde vært gjennom, og svømte i behersket og fin rytme. Sjekket av og til retningen mot bållyset, og holdt en fin retning. Det er noe eget å være med i konkurranse men allikevel føle seg så alene med seg selv. Helt svart i vannet, ikke en tøddel å se på. Lyden av boblene som suste rundt hodet hver gang jeg pustet ut under vann. Og silhuetten av de høye fjellene rundt fjorden, hver gang jeg var opp for å snappe i meg luft. Det var ikke noe stress, og det var nesten synd at vi ikke skulle svømme lenger.

Plutselig var jeg like ved bålet og klatret opp på land. Rundet bålet uten tegn til fjorårets kvalme/svimmelhet. Jeg våget å kikke på klokken. 35 minutter. På fergen sa de at bålet var 2/3 svømmingen. Altså ville jeg klare dette på under 1 time. Mirakuløst. I fjor svømte jeg på 1 time og 24 minutter.

Men jeg ante ikke hvor målgang var, og brillene dugget. Foran meg sprutet det i vannet, kjølvannet av en konkurrent. Jeg stolte på at han visste hvor målet var, og at vi ikke ville svømme forbi stedet hvor vi skulle i land. Derfor svømte jeg etter spruten, og håpet, hver gang vi rundet rundt en ny odde, at vi skulle i land. Men det tok en evighet før jeg så at det stod folk i vannkanten, og at vannspruten foran meg forandret retning, mot folkemengden. Svømmingen var slutt og jeg vasset på en haug av tang som hang fast på noen store rullesteiner. Vondt å tråkke på, herlig å vite at jeg snart skulle sykle.

Hele crewet stod og heiet på meg, og fortalte at jeg hadde brukt 1 time og 1 minutt på svømmingen. Fy flate så bra, jeg klarte jo dundre meg å følge det skinnsyke skjemaet med de skinnsyke avrundingene til min fordel. Kunne dette holde????              Neida!!!!!!!! (Men det visste jeg ikke enda, heldigvis).

Hilde hjalp med meg skiftingen, og jeg skiftet også fortere i år i forhold til i fjor. Tok inn ca 2-3 minutter før jeg var i gang. Med tempohjelm og nytt tempostyre føk jeg ut fra start og tok igjen en haug av syklister allerede før jeg nådde Eidfjord etter 20 km. Det var bare en som kjørte forbi meg. Og opp bakkene i Måbødalen, forbi Vøringsfossen, passerte jeg hele tiden syklister, og crewet oppmuntret meg noe hinsides. Jeg var i kanonform.

Crewet hadde fått ordre om å passe på klokken og mate meg oftere enn hver time. De første timene skulle jeg etter planen spise kald havregrøt med mye salt og sukker. Og innta ca 1 liter drikke pr time, fordelt på vann og maxim, 50/50. Her kan jeg nevne at plastkassen med næring inneholdt gel, bars, frukt, nøtter, chips, lakris, “Burn”, Coca Cola, Berthas ferdigsmurte lefser, fyrstekaker, kjeks og brødskiver med spekeskinke. Og sikkert noe mer også. Crewet mitt er både fantasifulle, forståelsesfulle, omsorgsfulle og erfarne.

Måbødalen gikk fort, og inn mot Geilo syklet jeg store deler på det tyngste giret sykkelen min kunne oppdrive. Jeg merket meg noen konkurrenter som jeg passerte. Disse skulle jeg se igjen senere. Men det trodde jeg ikke da jeg suste forbi dem på Hardangervidda i retning Geilo.

Etter passering Geilo begynte jeg å bli kvalm. Og motvinden kom umiddelbart. Det blåste mer og mer fra syd, midt i fleisen på oss som syklet. Og etter de neste tre fjellene begynte de særingene av noen konkurrenter som jeg hadde passert like før Geilo, å passere MEG. Nå orket jeg ikke å fleipe mer med crewet mitt, men de lot seg ikke affisere. De var utrettelige. Hele tiden kom det nye forslag til ting jeg kunne spise. Faktisk kom de drassende med hele serveringsbrett hvor de hadde delt opp soner som inneholdt forskjellige, spiselige ting. Og ut av lommene til Geir tøt det av gel, bananer og gudene vet hva.

Men jeg var kvalm. Så kvalm at ingenting fristet, og jeg klarte heller ikke å forestille meg hva jeg kunne spise av næring. Verken tørt eller vått fristet. Verken salt eller søtt fristet. Verken varmt eller kaldt fristet. Ingenting fristet. Derfor gikk det mest i gel og kald havregrøt.

Og jeg tisset ofte. Arnulf skrøt av tissingen min. “Det er bra at du tisser så ofte, Yngvar”. Kan ikke huske sist jeg fikk komplimenter for DET. Om jeg har fått komplimenter for det tidligere, i det hele tatt…. Jeg tisset 15 ganger. (For å oppmuntre meg selv underveis vitset jeg om at det ikke var Norseman Extreme Triathlon, men Tisseman Extreme Triathlon. Så langt nede var jeg altså under sykkeletappen…).

Imingfjell var et helvete. Jeg vurderte å kutte hele løpet. Jobbet hele tiden for å finne en eller annen unnskyldning for meg selv, og andre, for at jeg ikke fullførte årets løp. Fra å ha vært euforisk opp av vannet, og hele første ½-parten av sykkeletappen, var nå både den fysiske og psykiske formkurven bratt nedover-pekende. Det var frustrerende og jeg hadde ingen formening om hva som skulle til for å komme ovenpå igjen. Og det var altfor langt igjen til at jeg hadde håp om å i det hele tatt klare dette, dersom kurven fortsatte å peke mot kjelleretasjen, med den vinkelen kurven nå hadde.

Jeg hadde vondt i det ene kneet. Det kunne jeg alltids bruke som en unnskyldning for å bryte. Det var græsla kaldt i vinden. Det kunne jeg også bruke som en forklaring. For på Imingfjell blåste det så hissig at jeg ikke kan huske å ha syklet i lignende motvind, noen gang. På den fine fjellveien som slanger seg over heden, kunne jeg vanligvis, i vindstille, holde en fart av 35-40 km/t. Nå var jeg nede på utveksling 39 (foran) og 21 bak. Og holdt en anslagsvis fart av ca 12-15 km/t. Sykkelen vinglet over hele veien i de verste vindkulene, og mørke skyer hang over hele landskapet. Tempohjelmen fikk også gjennomgå i de verste vindkastene. Hodet mitt fungerte en stund som en værhane, og jeg kikket i retninger som jeg slettes ikke hadde planlagt å kikke i. Dette var naturkrefter, det. Jeg var på en måte imponert, men samtidig totalt maktesløs. Det fikk bli 39/21, åkke som.

Det var lett regn og meldingene lød på at det var mer og mer regn fremover i løypa. Å ta til seg næring og drikke under disse forholdene virket helt absurd. Jeg var kvalm og lei, og det gikk sakte. Midt i det mørkeste av det mørke fant jeg ut at jeg IKKE skulle gi meg. Jeg skulle godta den latterlige utvekslingen jeg syklet med, la tiden gå og bare la det stå til. INGEN var i stand til å sykle fort under disse forholdene. Jeg så ingen syklister verken foran eller bak meg på Imingfjell, og den håpløse følelsen ble på en måte forsterket av at jeg led meg gjennom disse smertene alene.

Imingfjell var langt denne dagen. Kunne ikke huske at det var så lange distanser oppe på platået, her skulle det da vært en nedoverbakke?!? Men endelig så jeg toppen like før nedkjøringen fra fjellet skulle starte. Der stod hele crewet og de var så gode å se. Aldri tidligere hadde jeg trodd at jeg skulle vært så avhengig av andre. Og de holdt sykkelen min mens jeg tisset for n’te gang, og jeg fikk stappet til meg en banan-bar og enda mer grøt. Og de evinnelige flaskene med Maxim og vann. Livsnerven min.

Deretter bar det nedover fra fjellet. Det var her jeg foretok den største prestasjonen denne dagen. Jeg regelrett tvang i meg 55 gram med kald havregrøt, og det var 1mm fra jeg spydde alt opp. Men grøten forsvant ut i skrotten min sammen med vannet, og i tillegg dyttet jeg ned store deler av bar-en. Like etterpå forsvant kvalmen som dugg for sol, og smertene i venstre kne likeså. Jeg var i en 3 mil lang utforbakke og kunne se lyst på fortsettelsen. Jeg var SÅÅÅ glad for at jeg ikke satt i B1 på toppen av Imingfjell, og var i ferd med å forklare hvorfor jeg ikke fullførte årets NT. Nå var tankene tilbake på det skinnsyke tidsskjemaet. Men jeg hadde ikke kikket på klokken siden jeg rundet bålet, iført våtdrakt. Og aktet heller ikke å kikke på klokken nå.

Austbygda dukket opp i en vanvittig fart, og jeg ropte og skrek da jeg kom inn mot vekslingen fra sykkel til løping. Folk heiet og skrek tilbake, og crewet hadde inntatt posisjonene like ved skiftesonen.  Og jeg så Audun Eide. Det var godt å se deg da, Audun. En ordentlig opptur som gjorde at humøret steg mange hakk. (Audun gjennomførte fjorårets utgave på 13,53!!, og det var hans crew som ga meg svamper og kaldt vann da vi løp maraton i +30 grader C).

Det var så godt å få av sykkelskoene, sykkeltøyet og tempohjelmen. Løpstøyet og joggeskoene satt lett og ledig på kroppen, og jeg forsynte meg med herlig vannmelon før jeg la i vei på historiens andre maraton.

Det gikk fint. I +12-15grader C løp jeg bortover Tinnsjøen med en god følelse. Holdt tilbake tempoet for ikke å åpne for hardt, og klarte å stabilisere meg på 10 km/t. Denne farten holdt jeg i 25 km, til bakken opp mot Gaustadtoppen startet. Tor Henning Lien passerte meg etter at jeg hadde løpt ca 15 km. Du så så forbasket pigg ut der du jogget, Tor Henning, det minnet om bilder jeg har sett tidligere. Av vinnere. Godt fraspark og et særs fint driv. Jeg var misunnelig som søren, men innså fort at jeg bare måtte være fornøyd med i det hele tatt å kunne jogge. Lien fikk kjøre sitt løp, hadde ingen forhåpninger om å kunne slå ham når han løp på den måten. Og sannheten var at han kom lenge før meg til mål. Gratulerer med sable godt gjennomført løp.

Geir, Merethe og Hilde vekslet på å holde følge med meg, og det var underbart å bli fulgt. Vi snakket om løst og fast, og det fikk tankene mine bort fra å tenke på løpet. Følelsen var god hele veien på disse 25 km, men det var tungt da bakken begynte. Det er en ganske brutal stigning, uten flate partier. Og underveis kom beskjeden: DET BLIR IKKE MÅL PÅ GAUSTADTOPPEN DENNE DAGEN, PGA SVÆRT DÅRLIGE VÆRFORHOLD. Det var +4 grader C, kuling og nedbør i form av regn og sludd på toppen. Det var ikke forsvarlig å sende deltakere opp i disse forholdene.

Derfor måtte vi løpe mot Stavsro, hvor stien går opp de siste km mot Gaustadtoppen. Der skulle vi vende rundt og løpe tilbake og inn til Gaustadblikk Høyfjellshotell. Full maraton, men ikke med den absurde stigningen som ville vært dersom man hadde løpt opp til toppen. Ikke meg imot. Bena mine var nå fullstendig ødelagte, og jeg hadde ingen ønsker om å protestere vilt og uhemmet mot arrangørenes beslutning. Jeg kunne tungekysset den som hadde besluttet at vi IKKE skulle til toppen. Skjeggstubber eller ei…….

Jeg hadde kontakt med Tor Henning hele bakken opp, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha blitt særs fraløpt. For i mål skilte det nesten 10 minutter i favør byfisen…… Faktisk kom det også en annen byfis bakfra. Det var Tommy Bolsøy. Han bare økte på og økte på jo lengre ut i maratonløpet han kom. Drittsekk!!! (he, he). Se Tommys rapport her >>.

Nå regnet det skikkelig, og vi hadde vinden rett i fleisen. Folk frøs og var våte, men trøsten var at vi fikk vinden i ryggen etter runding rundt en ambulanse som var parkert midt oppe på fjellet. Jeg rundet ambulansen og hadde 6,5 km igjen. Jeg klarte å småjogge litt mot hotellet, og da Tommy  føk forbi meg 1,5 km før mål, klarte jeg å løpe ordentlig fort. Uheldigvis ikke så fort som Tommy, han hadde fått en skikkelig rakett i ræva, og slo meg med over ett minutt. Gratulerer Tommy, du hadde mye krefter igjen på slutten.

Og jeg kom til hotellet. Målet. Men jeg manglet den vanvittige, forløsende, psykiske reaksjonen jeg forventet at jeg skulle hatt. Jeg var i mål. Tida mi ble 14 timer og 10 min. Maratonen gikk unna på 5 timer og 20 minutter.

Underveis opp fjellet hadde jeg flere titalls tanker om at jeg ville stoppe og ta meg en liten hvil, bare et lite minutt eller så. Men jeg gjorde ikke det. Og det var jeg nå glad for. Og jeg var glad for at jeg nå endelig kunne stå i ro. Det var så godt. Det var SÅÅÅÅÅ godt. Jeg hadde kjente og kjære venner rundt meg, og jeg hadde ikke brutt. Jeg var SÅ glad, og tankene fòr gjennom hodet mitt. Gode tanker hvor jeg så for meg at jeg var i lune og harmoniske omgivelser. Tørt og akkurat passe varmt. Akkurat passe mengde tøy på kroppen og verken mett eller sulten. Ingen smerter i noen deler av kroppen. Og hvor jeg utførte rolige aktiviteter som å spille på pianoet mitt, se på tv, sitte i en campingstol. Jeg skulle unne meg så mye harmoni, og jeg skulle huske tilbake på følelsen jeg hadde hatt på Imingfjell og bakkene opp mot Gaustadtoppen. Og jeg skulle NYYYYYYTE det.

Første steg på nytelsen var å få adgang til Gaustadblikk Høyfjellhotells svømmeanlegg. Der dusjet jeg i en dusj hvor jeg kunne bestemme vannmengde og vanntemperatur selv. Ikke slike hersens trykknapper hvor vannet kommer i maks 4 sekunder, før man må banke på knappen på nytt. Og jeg nøt det. Og fikk vann i munnen av å tenke på de salte karbonadene som lå i bilen og ventet på meg, sammen med potetsalat og iskald Farris. Campingbilen fremsto som Guds gave til utslitte triatleter. Nå var jeg sulten og hadde lyst på noe mat.

Jeg fikk maten jeg drømte om, og det var noe så inne i granskauen godt. Og litt chips og Fanta på toppen. (Dere aner ikke hvor deilig det er å bare skrive dette. Det har ingen verdi som lesestoff, jeg bare må få lov til å skrive to linjer om karbonader, chips, Farris, potetsalat og brus). AAAAHHHHHH.

Så kjørte Geir bilen helt hjem til Vennesla hvor vi andre besvimte ved Birkeland og våknet dagen etter kl ca 1030. Jeg tror Geir produserer store mengder koffein, naturlig. Fatter ikke hvordan han holdt seg så våken under hele kjøreturen.

Årets begivenhet for min del var historie, men minnene er uutslettelige. Og vi har mange bilder fra begivenheten.

Tusen millioner takk til Arnulf og Eilin for å ha støttet meg med utstyr til sykkelen, bekledning, teknisk support og ernæring. Og for å ha vært tilstede da jeg trengte å ha noen tilstede for i det hele tatt å kunne gjennomføre årets ego-tripp de-luxe. 

Tusen millioner takk til Geir og Merethe for å ha brukt ei frihelg til å være tilgjengelig for mine behov, og for å ha stilt bilen sin til min disposisjon. Og for å ha servert meg gjennom et helt døgn, og for å ha holdt humøret oppe under hele eventen. Dere er utrolige. Takk skal dere ha.

Og takk til Hilde. Du er unik, og verdens desidert beste kone.

(Merethe satte også ny personlig rekord da hun var iført strømper og sko i mer enn 21 timer i strekk fra lørdag 4.august 2007 kl 0300-søndag 5.august 2007 kl 0030. Ryktene vil ha det til at hun vurderer å sprenge 24-timers grensen, også kalt  “drømmegrensen”…..).

Takk for at dere tok dere tid til å lese dette. For meg har det vært ren terapi å få lov til å skrive det. 

Det er ikke sikkert at dere slipper unna neste år heller.

Det gjør ikke jeg.

Jeg skal ned en time.

Minst.

Med hilsen Yngvar Udø/Team Extra Sport/VOC.