Teamet`s opplevelse av Styrkeprøven.
Har gitt alle som var med fra Team SCHENKER i oppgave om å skrive noen ord. Det hadde vært gøy og få en kommentar fra alle. Dette synes jeg er litt viktig, spesielt i forhold til som kan forbedres og ting som har vært bra. Viktigst er det å få med opplevelsen av syklinga. Har håp om at de fleste bidrar med dette.
Takk igjen for fin innsats, dere er en fantastisk fin gjeng. Tilbakemeldingene vil bli lagt ut forløpende.
Mvh. Ken Vidar

Svein Rune Stiland:

Jeg takker for at jeg fikk sjansen til å bli med denne flotte gjengen.

Siden jeg for et drøyt halvår siden aksepterte utfordringen har min ellers så uorganiserte mosjonist-treningsfilosofi hatt et klart fokus; jeg skulle gjøre dette med så helhjertet innsats som jeg var i stand til.

For en rittdebutant som ellers liker seg best på 2 hjul i skogen var det meste nytt og jeg sugde til meg det jeg var god for av råd og erfaringer.

Uttesting av mat, drikker og bekledning samt telling av tilbakelagte kilometer var noe jeg ikke tidligere hadde bekymret meg mye om.

Ukentlige fellestreninger indikerte at jeg lå greit an i forhold til mine lagkamerater, en normal ukedistanse havnet på rundt 30 mil etter hvert som jeg fikk rullet i gang sykling til og fra jobb. Min rittdebut i Colorline tour gikk over all forventning hva angikk egen fysikk, jeg var nesten litt misfornøyd med at jeg ikke måtte ta ut mer.

Togreisen var også personlig rekord i varighet og avstand, og jeg var oppriktig glad for at jeg skulle sykle tilbake til Oslo.

Fredag i Trondheim var perfekt som forberedelse, alle detaljer ble gjennomgått uten stress og jeg kjente at jeg var skikkelig sulten på å rulle i vei.

Tempoet de første milene var hardt sett mot hva jeg hadde forventet som nivå på pulsen. Men allikevel hadde vi problemer i forhold til oppsatt skjema. Jeg satt og tenkte at det var sånn vi skulle kjørt på Colorline tour, men jeg lurte også på om jeg kunne klare dette i 18 timer. Vi låste rulla veldig raskt og jeg satt i blant de 10 heldige. Jeg satt lenge og ventet på at vi skulle tilbake med alle i rulla igjen, men syntes samtidig at det i det store og hele gikk fint.

Stigningene mot Dovre ble en fin mulighet til å roe seg ned og toppturen var grei helt til regnet kom. Jeg tok ikke på jakke før jeg var gjennomvåt og tror kanskje jeg perset i nedkjøling også på tur ned til Dombås. Men varmen kom igjen med litt tråkking og milene rullet. Men den økte nedkjølingen gjorde at stoppene ble noe hyppigere enn vanlig.

Jeg var ikke opptatt av å telle mil og sjekke tiden underveis, satt bare og jobbet og klarte å holde meg i en modus der jeg følte at tiden gikk fort. Men da vi nærmet oss halvkjørt løp kvernet tankene litt rundt de mer pessimistiske rådene og tipsene. Samtidig som jeg begynte å kjempe litt med magen begynte jeg å vente på den store smellen og nedturen som ”alle får”. I tillegg begynner jo løpet egentlig først på Lillehammer? Det var best å sikre seg litt og sette seg litt bak i feltet, knærne var da vel ømme de også? Som debutant kjempet jeg litt med min egen usikkerhet ved ikke å vite hvor nærme grensen jeg egentlig var. I tillegg var det i perioder ganske deprimerende i mørket bak duggede og regnvåte brilleglass.

Så til den store overraskelsen: det ble aldri verre! Jeg fortsatte og fortsatte, ingen nye ”vondter”, fikk til og med lettet litt på trykket på nest siste stopp og var framme i rulla litt før vi valgte å henge på ”de andre”. Brillene røk av og jeg så litt igjen selv om sanden også gjorde sitt i øynene.

Etter hvert som vi nærmet oss mål og det lysnet av dag steg selvtilliten også, selv om jeg hadde flyttet på mine ytelsesgrenser var det fortsatt et stykke igjen til ”kjelleren”. Fysikken holdt, mer enn 400 mil på setet i forkant var riktig medisin. Psyken har jeg nok testet hardere ved andre anledninger og mener at jeg var et godt stykke unna den kjelleren også. Hva angår mat og drikke synes jeg selv at jeg tok inn lite; i hovedsak fordi magen protesterte endel, men det gav meg heller ikke problemer (6 Xtran, 5-6 bananer og 5-6 boller samt 5-6 energibarer og 2-3 sjokolader i tillegg til drikken, klokka forteller at jeg ”svei av” mer enn 12000 kcal).

Og etterpå da:

Det var gøy, det var veldig gøy. Jeg er imponert over at et så tilfeldig sammensatt lag klarte å holde moralen oppe, en fantastisk gjeng! Det tok rett og slett ikke mange timene før min overbevisning om at ”dette gjøre jeg aldri igjen” simpelthen fordunstet! Hvis det skulle passe sånn gjør jeg det gjerne igjen (med minst tilsvarende målsetting).

Sykkelturen til og fra jobb i ukene etterpå har gått som en lek selv om jeg var uheldig og tok med alt regnværet hjem! Beina er kjempefine akkurat som noen påstod de kom til å være. Gøy!

Støtteapparatet må berømmes til sist, de gjorde en formidabel innsats, og det var jo fint for oss andre at staben også vokste litt etter hvert, vi trengte den pleien J

Nye helter ble også oppdaget underveis, det er ikke premie for å gjette hvem jeg vil ligne på ”når jeg blir 66”.

Jeg tror for min del at det ikke er forsvarlig for debutanter å sikte seg inn på mye tøffere tider enn det vi gjorde uten at man er veldig sikker på seg selv. Mye skal klaffe og man blir lett en belastning for de andre i laget.

Hilsen

Svein Rune

Vil takke Rolf Oddvar som vel var førstemann ute med spørsmål til KCK om de hadde tenkt på fellesgruppe fra Sørlandet. Dette ble lagt ut på nettet til KCK og jeg responderte til KCK og ble videresendt til Rolf Oddvar.

Omtrent samtidig var også Ken Vidar på hugget og dermed var det i gang.

Ken Vidar og jeg hadde et lite møte i Kr.sand hvor vi bestemte oss for å kjøre videre. Jeg var også en tur til Lista og hadde en prat med Rolf Oddvar. Dermed begynte hjulet å rulle, og nå har det altså rullet helt i mål. Takk til Ken Vidar for en kjempejobb og godt samarbeid.

Det ble holdt en liten samling i Mandal, hvor jeg bl.a. traff Tor Gunnar og Atle. Da hadde allerede Tor Gunnar klarert med sin arbeidsgiver, SCHENKER, om at de ville være med å sponse laget. Dermed tenkte jeg at ?Team SCHENKER? måtte være et fint navn på laget. SCHENKER var jo den desidert største sponsoren vår også.

Vi må være knallfornøyd med resultatet. Egentlig er det en stor prestasjon bare å gjennomføre i det været som var. Gjentar at Rye?s 17 timers gruppe hadde 18:45, altså bare 6 minutter bedre tid enn oss!!!! De startet over en time før oss, og hadde garantert ikke de køene vi opplevde.

Jeg vil takke alle som har vært med. Dette har for meg vært en opplevelse for livet.

Regner med at vi får til en liten mimresamling til høsten.

God sommer.

Hilsen

Jan Helge

Odd Bergstøl:

Først vil jeg takke Ken Vidar og Jan Helge for den kjempejobben dere har gjort for at turen ble så vellykket som den ble. Det er vel ingen av oss andre som aner hvor mange telefonsamtaler dere har hatt for å få dette til.

Åsså er det jo en flott gjeng da.

Reisa opp med toget var behagelig og trivelig.

Hoteller også veldig bra.

Lurer fremdeles på hvor det ble av Kasse 14, men sånn i ettertid var det helt topp, for kassa mi var jo så lett synlig blant alle de andre. Sparte jo en masse tid på å slippe å lete.

Rittet: Synes det gikk veldig greitt. Sykla i 2004 sammen med Roar M, og vi sykla mange mil alene, hadde 2 timer med stopp og kom inn på 21:59.

Dette var en helt ny opplevelse, og en fin sådan.

Jeg hadde antydning til krampe litt før Hjerkinn, fikk ei luke, men Ken Vidar hjalp meg å tette den. Heiv innpå en x-tran, krampa slapp og etter det fungerte alt bra helt til mål. Men er glad det ikke var dans etterpå.

Synes de 2-3 siste milene var laaaaange. Hadde satt pris på noen flere skilt med avstand igjen til mål.

Ellers er det sikkert noe å lære med å lede ”sekken”. Forsøkte av og til å følge hjulet når sistemann la seg over, Dette for å få litt sug, men det kan sikkert virke veldig vinglete for den som ligger bak. Jeg vet ikke riktig…. Emne for diskusjon.

Takk for en fin tur.

Odd

Ronny Omdahl:

PÅ VEI TIL TRONDHEIM – OSLO 2007

            For en galskap jeg har begitt meg ut på, sykle fra Trondheim til Oslo i en etappe. Det er 14 dager til turen går, og jeg føler meg langt fra klar. Hvorfor ikke, det skal jeg komme til seinere, men først vil jeg fortelle litt om hvordan jeg i det hele tatt kunne finne på noe så vannvittig dumt.

            Begynnelsen
            Etter å ha snakket om å kjøpe racersykkel i et par år fikk jeg endelig kjøpt meg en brukt i fjor. Forresten et bra kjøp til 5000 kr. Kan sterkt anbefale andre å kjøpe brukt, det er mye bra å finne på nettet. Som vanlig når jeg begynner med noe nytt blir jeg som regel hekta med en gang. Sommeren gikk og det ble mange fine turer og allerede i august hadde jeg meg den første langturen. Sanden treningssenter arrangerte tur fra Hovden til Mandal. En tur på 24 mil som gikk kjempe fint.

            Utfordringen
            Så kom høsten og det var på tide å parkere sykkelen og begynne med spinning. Det ble med en til maks to ganger i uka både oktober, november og desember. Så ringte Jan Helge Rechmann. Skal du være med å sykle Trondheim – Oslo i juni, så tar vi med oss Kristiansand – Hovden i mai? Han hadde kommet over noen fra Vennesla, Lista og Kvinesdal som skulle være med. Dessuten skulle Tor Gunnar Holen være med, og han og firmaet Schenker skulle sponse oss slik at vi ble Team Schenker. Liksom det skulle hjelpe meg noe. Galskap tenkte jeg og sa jeg måtte tenke litt på det. Januar kom og jeg hadde sagt ja til begge deler.

16 av 22 av Team Schenker 12.05.07

Mandalsgutta: Sittende helt til høyre Tor Gunnar Holen, nr 2 fra høyre Atle Homme, nr 4 fra høyre Jan Helge Rechmann, undertegnede som nr 2 fra venstre og Karl Thomas Klev som nr 4 fra venstre.
De andre fra henholdsvis fra Vennesla, Kristiansand, Søgne, Lista og Kvinesdal.

           Oppkjøringa
            Dermed måtte det litt trenings planlegging til. Først måtte målet kartlegges, så formen. Målet var 54mil på 18 timer. Formen min var ikke den beste, men slettes ikke den verste. Hvordan skulle det så trenes? Vel, forskning sier at mye langintervall er bra. Det vil si fire minutters arbeid med en intensitet fra 80-90%, påfulgt av 2,5-3 minutters rolig intensitet slik at pulsen kommer godt under 70%. Jeg måtte også få en del mengdetrening. Rolig kjøring hvor intensiteten ligger på rundt 65%. Styrken i beina måtte også forbedres. Dermed måtte jeg prøve å få inn litt styrketråkk i begynnelsen. Hvordan skulle jeg få tid til dette? Phu. Heldigvis må ting gjøres gradvis. I januar ble det tre treninger i uka. Styrketråkk en time, langintervall 75 min og ”langkjøring” 90 min. Etter ca seks uker ble det slutt på styrketråkken. Beina fikk mer enn nok styrke ved intervalltrening, og formen var stigende. Dermed ble det to rolige økter hvorav den ene litt lenger enn den andre, på 2-3 timer. Jeg var allerede oppe i 4,5-5,5 timer i uka. Dette gikk jo strålende.

            I uke 12 var våren i anmarsj, og sykkelen måtte frem. Så kom skjemaet til Jan Helge. Han hadde laget et loggskjema som fortalte hvor mye sykling som burde tilbakelegges frem mot den store styrkeprøven. Phu igjen, ca 3000 km. 120 i uke 13, 185 i uke 14 osv. Helt frem til uke 25. Hvordan skulle jeg klare dette? I uke 23 sto det 335 km? Hallo, er det mulig. Vel mengden måtte økes gradvis.

            Jeg gikk på med friskt mot og når påska kom lå jeg godt an. Ikke bare det: når mai nærmet seg på kalenderen var formen på topp. Bakkene gikk som et skudd, det var ikke mange som kunne holde følge der nei. Nå gjaldt det bare å holde formen. Den 25. april ble jeg med på bedriftskarusellen i Kristiansand. 42 km med en snittfart på 38km/h.      

            Nedturen

            Onsdagen begynte dessverre nedturen. Jeg stilte på nytt opp i pulje to, det gikk jo veldig bra sist. Turen denne gangen skulle gå fra Hortemo til Finsland og tilbake. Gruppa ble halvert i siste bakke, og jeg var en av de som ikke klarte å følge. Vi var tre stykker som ble liggende i midtgruppa. Det ble automatisk mye tøffere å holde oppe farten, men det gikk rimelig fort for det (37 km/h i 38 km). Uheldigvis måtte jeg gjøre alt for å knuse de to andre i spurten. Det klarte jeg uten problem, det var bare at målstreken ble passert med krampe i begge beina. Det tok meg 2 uker å bli kvitt krampene. Samtidig kom en kraftig forkjølelse med feber. Nei og nei, kunne det bli verre.

            Det var ikke så ille

            Selv om man har tilbakeskritt står dessverre ikke tiden stille for det. Uke 21 kom og til lørdag skulle Kristiansand-Hovden sykles på 6,5 timer. Tre små turer mandag, tirsdag og onsdag. Beina funket dårlig og kroppen hanglet. Lørdag morgen var det bare kjøre på med nesespray og allergitabletter i håp om at det ville lette på trykket. Etter tre mil var kroppen varm, og beina gikk av seg selv. Dessverre fikk vi en punktering i tillegg til Tor Gunnars velt, så tidsskjemaet røyk. Jeg hadde likevel krefter til å kjøre litt på slutten. Karl Thomas og Kjell Rune fra Vennesla stakk i Byklebakkene. Vi måtte jo føle oss utslitte når vi kom i mål. Kjell Rune dro halvparten mens Karl Thomas og jeg delte på å dra resten. Takk for det K.R. J. Sluttiden ble under syv timer takket være deg.

Team Schenker på vei til hovden.

            Så var det hjemturen. Etter 215km dagen før var beina var over all forventning og jeg kunne nesten ikke vente med å sykle hjem igjen. Per Yngvar Lorentsen som forresten har vunnet løpet 6 ganger la seg foran. Tempoet var til tider godt over 40km/h, men så lenge enn kan ligge bak går det fint. Den kvelden var jeg skikkelig stolt, 550km på ei uke, og litt stivhet i kroppen skulle bare mangle.

            Ny nedtur

            Uka etter ble ei rolig uke. Bare 230km og kun 6,5 timers trening, men noe var galt. Det verket i begge knærne. Forstålig nok på tirsdag, men det gjorde like vondt på torsdag og lørdag. På lørdag la jeg ut på langtur og håpte at det ville gå over etter hvert, men nei. Da jeg hadde syklet ut til Tregde og videre til Søgne og Nodeland måtte jeg stoppe. Inn på en Joker for å kjøpe Ibux. Med lett tråkk siste halvdel kom jeg meg hjem. Mange Ibux pluss Prexidol gjorde susen. Trodde jeg.

            Uke 23 sto for døren og nå måtte jeg ha mye mengde igjen. Mandag gikk turen til Lindesnes 9,5mil, intervall trening tirsdag og ny rolig langtur onsdag 9mil. Beina var ikke så verst, men noe smerte var det. Jeg måtte igjen vente et par dager. Lørdagen kom og ny langtur, 13,5mil skulle unnagjøres. To Ibux før start var sikkert lurt tenkte jeg, og la i vei. Det gikk faktisk veldig bra i fire timer og 11mil. Så kom smerten i knærne tilbake. 12mil og det var skikkelig vondt. Tempoet gikk ned til rundt 20, og nå var det bare om å gjøre å komme seg hjem. Det var da jeg fant ut at jeg skulle skrive litt om mine erfaringer. Som jeg sier i begynnelsen så føler jeg meg langt fra klar. Hva gjør jeg nå? I hvert fall hvile.

TRONDHEIM - OSLO

            Så var dagen kommet 545 km lå foran oss. Jeg hadde nesten ikke syklet på to uker, bare en rolig time på spinningssykkelen. Spenningen lå som et tykt lag utenpå meg, og tankene svirret rundt i hodet mitt. Ville knærne holde, hadde jeg pakket nok og riktig mat eller hva med bekledningen min. Sykkelen var sjekket, to nye dekk skulle gjøre sitt til at jeg ikke skulle punktere. Temperaturen var fin, men det lå regn i lufta. Skulle værmeldingen slå til så kom det til å bli mye regn etter hvert.

            Mange hadde startet allerede og da vi rullet frem til start klokken 09:50 med bare to minutter igjen var det 1480 foran oss. Så gikk startsignalet og turen var i gang.

Kø

            Vi hadde ikke rullet mer enn 5-6 km før problemene begynte. Noen av de som startet foran oss kjørte så sent at bilene som lå bak lagde kø. Hva skulle vi gjøre? Vi hadde et skjema som sa at vi skulle bruke 18 timer, men med dette tempoet kom det til å gå et helt døgn. Vi måtte komme oss forbi. Bilene ble passert på innsiden, flere og flere syklister ble forbikjørt og trafikken ble avtagende. Vi lå 15 minutter bak skjema, og noen begynte å bli irriterte. Bena var greie selv om det lå en liten murring i knærne og lurte. 2mil, 4mil, 6mil og rulla gikk fint. Så kom regnet, ikke veldig mye men mer enn nok. Jeg var en av de elleve som rullerte foran 8mil og på tide med en drikkestopp. Jeg hadde ikke klart å tømme sekken min som var fylt med 2 liter maxim så for meg var det bare å tømme den andre tanken. ;-)

            Men hva har skjedd med Tor Gunnar? Skulderskaden hans er verre enn antatt og han måtte stå av. Kjipt for han at når man har lagt ned så mye arbeid i forkant, men det var kanskje like greit å gjøre det tidlig istedenfor å først ødelegge seg for så å gi seg. Det skal også vise seg at han ikke ble den eneste.

Årets kaldeste opplevelse

            10 mil og det regnet kraftigere, og vinden slo imot samtidig som det begynte å bli kaldt. Det var på tide å få på seg en jakke. Milene gikk og regnet ble verre og verre, samtidig så sto ikke gradestokken på mer enn 9 grader. Jeg måtte prøve å finne noe positivt. Knærne funket bra og ikke noe vondt.

            Da vi sto langt oppe på Dovre på andre stopp var tøyet gjennomvåt. Jeg måtte få på meg lange hansker, av med vesten og jakka. Ikke akkurat veldig lett når kroppen rister og fingrene er stive, men det gikk på de tre minuttene vi hadde avsatt. Jeg hadde også byttet flasker og tok med mer mat.

            Det å komme seg på sykkelen skulle vise seg å være like vanskelig. Kroppen skalv av kulde, men med litt hjelp var vi i gang. Turen ned fra Dovre ble nesten som et mareritt. Det var umulig å få i seg noe varme når regnet bare pisker i ansiktet. Beina gikk heldigvis av seg selv, men det var verre å holde seg på sykkelen. Endelig kom nedstigningen, kanskje skulle det bli varmere. 20 mil ble passert arrangørens matstasjon forbikjørt. Så skjedde det igjen: Per Yngvar lagets kaptein og den antatt sterkeste måtte gi seg. En gammel nakkeskade kombinert med kulde ble bare for mye. Ikke nok med det etter 5 mil til er det enda to som må gi seg. Både Gunnar og Karl Thomas har de samme problemene som Per Yngvar. Resten så ut til å klare seg sånn tålig bra, men det var ikke mange igjen til å dra, bare 8 igjen.

Bare vondt

            Milene gikk, men kulda og regnet var nesten ikke til å holde ut. Det var ingen som brydde seg om å klare 18 timer lenger, og når det var lenge siden vi hadde sett en person orket vi ikke snu oss for å se. Heldigvis hadde vi følgebil som kunne hjelpe oss slik at vi fikk noe mat og hjulpet oss på sykkelen når vi hadde en tissestopp. Skulle det ikke snart bli litt oppholdsvær?

            Så endelig, klokka må ha vært ti – elleve på kvelden var det et lite skybrudd. Lillehammer ble passert 18 mil igjen, og vi tok en ny rask stopp. Knærne hadde begynt å verke, så det var vanskelig å komme seg ut av pedalene. Heldigvis var det litt oppholds, så med god hjelp fra Tor Gunnar fikk jeg vrengt av meg det våte tøyet og byttet trøye. Jeg tok faktisk på meg to. Da vi kom oss på sykkelen igjen merket jeg at noe var galt med girene. Jeg hadde lagt ned sykkelen på feil side, og måtte ha hjelp fra følgebilen. De andre syklet rolig videre, mens gutta i bilen fikset sånn halvveis sykkelen. Så var det på enn igjen. Halsene bak den ene følgebilen i 40km/t tok jeg de andre raskt igjen, men det kostet. Heldigvis begynte varmen og komme tilbake, men nå var det beina som var vonde. Jeg klarte ikke være med å dra lenger, men heldigvis var det 4-5 sterke karer igjen. Hver lille bakke var vond, regnet hadde kommet tilbake etter bare en liten pause, og jeg hadde lyst til å stå av. 15 mil igjen og Ken Vidar kommer opp på siden min for å spørre hvordan det går. Smerte er det eneste jeg orker å si. Klarer du å fullføre spør han. Heldigvis var viljen større enn smerten og pedalene fortsatte å gå rundt. 12 mil igjen Hamar ble passert, men en lang bakke skulle vise seg å bli for tøff for Glen. Han måtte av sykkelen og kom dessverre ikke i gang igjen. Jeg fikk i meg to Ibux, kanskje det ville hjelpe. Hjalp gjorde det kanskje, men smerten var der fortsatt.

Drahjelp

            Så kom drahjelpen. Et lag som vi hadde tatt igjen tidligere, kjørte forbi oss når vi hadde siste matstopp. Vi heiv oss opp på sykkelen for å utnytte kraften deres. Endelig kunne alle på laget ligge litt bak. Jeg helt bakerst. Det var tungt fordi hver gang en liten bakke kom startet de å kjøre fortere før jeg kom opp på toppen. Jeg måtte komme meg lenger frem. Det var bare å bite tennene sammen å trø hardere. Heldigvis var det bare noen få mil igjen.

            50mil bak og bare 4 igjen. Det hadde sluttet å regne. 51mil, 52mil målet kom nærmere og nå gikk beina av seg selv. Et skilt sa at det bare var 15km igjen. Ryktene gikk om at det bare var en bakke igjen, ikke bratt men lang. Fokuset lå på målet så smerten var mindre, og bakken gikk glatt.

Målet

            Endelig var målstreken der. Noen hadde nesten krefter til å spurte, men de gjorde det ikke. Hilde som var eneste jente på laget kjørte først over så oss andre. Lystavla med navnene våre kom opp, med tiden 18:51. Noen jublet andre orket ikke der iblant meg. Jeg måtte bare få tømt tanken. Phu. Endelig var det over, YESJJ Gratulasjonene gikk mellom oss, og vi takket hverandre.   

            To grillpølser gikk ned på høykant, og klokka var over fem på natta. Så det var bare å finne hotellet. Heldigvis var det bare noen få hundre meter. Hvor var rommet, dusjen, senga? Tror jeg sovna på 10 sekunder.

God natt.

Jeg gjør det neppe igjen, men man vet aldri. ;-)

Til slutt må jeg bare få takke alle sammen for en herlig tur.

Takk til sjåførene for god pleie.

Takk for den gode dra hjelpen Tommy, Ken Vidar, Jan Helge og alle dere andre.

Det var jo gøy også.

Ronny

Terje Egeland:

Takk igjen for turen! Jeg synes turen var veldig fin til tross for været. En fin gjeng som på måten vi sykla på fikk (nesten) alle til mål,  på en bra tid. Personlig følte jeg at jeg lærte mye av turen. En veldig fin erfaring å ta med seg videre.

Det er jo ikke tvil om at det var ganske stor forskjell på formen til den enkelte. Visst det skulle bli aktuelt med en tilsvarende tur senere kunne det kanskje være en ide å prøve å få til et jevnere felt. Eventuelt kjøre to forskjellige grupper

basert på form/ambisjoner. Uansett var det ei fin helg og jeg må bare rette en stoooor takk til dere som organiserte det hele. Dere gjorde en kjempejobb!!!!!

Mvh Terje.

Som jeg ikke for sagt nok, teamet har vært en fabelaktig flott gjeng. Sammen har vi gjort en presentabel innsats, værforholdene tatt i betraktning. Vi kan være stolte, jeg selv er kry som en hane.

Turen til Oslo:
Jeg må si meg enig med Sten Eivind, vi åpnet veldig hardt, syklet med høy puls helt fra starten, trodde at dette bar rett vest. Men det roet seg etter hvert og jeg kom inn i rytmen, følte at det gikk greitt etter Støren. Hele veien mot Oppdal sykler vi i kø (bilkø), her har arrangøren en oppgave å gjøre for fremtidige Styrkeprøver, så ikke en politibil/motorsykkel på turen til Oppdal. Vi tapte nok mye tid på dette partiet. Bakkene etter Oppdal mot Hjerkinn synes jeg gikk lett, men regnet gjorde det til en kald opplevelse. Har vel aldri vært så frossen på sykkel før, tankene om hvordan dette ville ende var der helt til Dombås ”skulle regnet dette gjøre turen til et mareritt”.

Det ble bedre temperatur nede i lavlandet, men det j…… regnet satt en demper på opplevelsen. Beina fungerte bra stort sett hele tiden, var med og dro og det fungerte, kun med 7 stk i rulla. Hadde selv delt løypa i fem, prøvde å holde fokus på stoppene ” ikke tenke Oslo”, men - Ulsberg, Hjerkinn, Ringebu, Lillehammer, Minnesund og så Oslo.

Flott jobb av gutta i bilene, Arild og Helge er proffe, matkassene var perfekt satt opp med god plass i mellom. De var hele tiden med å hjelpe oss med klær, pussing av briller, de var der for oss hele tiden. Og det samme med Harald og vår alles Geir som sprer glede rundt seg hele tiden. Du blir i bedre humør, når han stikker kamera opp i trynet ditt og spør ” går det bra KJELL VIDAR, nei Ken Vidar.

Det går stort sett greitt hele veien, Tommy er med og tar tak i gjengen og han er hele tiden på hogget at vi må kjøre rulle, flott jobb av Tommy. Vil også nevne den jeg synes holdt teamet samlet nemlig Rolf Oddvar, han er bare en inspirator og en som gir deg motivasjon til å yte mer, Hilde`s kjære hånd opp Gjelleråsen, æ er sikker på at jeg sykler Trondheim - Oslo igjen med Rolf Oddvar på laget.

Hyggelig å passere Brumunddal, der sto Ottar Strandberg og Tom R fra KCK og heiet på oss, hadde ikke ventet det, det gir deg enda mer styrke, utrolig bra at de stiller opp ”gutta er jo opptatt av sykling”

Etter Minnesund begynte jeg å kjenne syklinga i knærne ” det har jeg ikke kjent før”, på slutten var det vondt. Tror ikke knærne mine har halvparten så vonde som knærne til Ronny.

Imponert over viljen til Ronny, ser på ansiktsutrykket at han har det vondt, men i mål kommer han. Trur at de fleste av oss kjente at vi hadde syklet 540 km.

Gjelleråsen off……………………… så det var det deilig å se mållinjen, en herlig følelse. Sa underveis at dette vil jeg ikke gjøre flere gang, men i dag har jeg andre tanker, så det blir nok en ny tur i 2009, neste år er det Sverige for meg og flere til.

Takk til hele teamet, flott lagmoral.

Mvh. Ken Vidar

Sjåfør Harald Eriksen:

Torsdag 21.06.07
De som skulle kjøre bil til Trondheim møttes i Vennesla sentrum, hvor utstyr ble pakket i bilene.
Avreise fra Vennesla ca. kl. 09.30. Lang dag i bil nordover. Plukket opp sistemann i Oslo.
Middagspause nord for Oslo. Vel framme i Trondheim ca. kl. 22.30. Etter innsjekking på hotellet ble det en liten tur på byen for å skylle ned reisestøvet. Her ble vi etter hvert supplert med de som hadde reist opp med tog.

Fredag 22.06.07
De første stilte til frokost allerede kl 07.00, mens andre drøyde dette litt.
Ut på formiddagen ble det holdt en samling for å gå igjennom de siste detaljene før løpet, samt og fordele nødvendig utstyr til sykelistene. Deretter bar det inn til sentrum for å oppleve stemningen dagen før dagen. På kvelden var det bestilt bor til teamet på Egon for en bedre middag.Her fikk vi også markert Per sin bursdag. 

Lørdag 23.06.07
Den store dagen er endelig her. Tidlig frokost. Deretter klargjøring for løpet. Pakking av følgebiler. I god tid før starttidspunktet 09.52 var alle klare i startområdet ved Nidarosdomen. Mange spente utøvere før start. 09.52 – Starten er gått, alle vel av gårde ut av sentrum.

Tidlig i løpet ble det voldsomme køer av sykelister og biler, og tempoet ble noe redusert i forhold til skjema. Tålig bra vær fram til første stopp, drikkestasjon etter ca. 110 km. Her måtte dessverre førstemann kaste inn håndkleet.
Været over Dovre-fjell ble en stor prøvelse og utfordring, regn, motvind og 9 grader.
Meget imponerende innsats i denne vanskelige perioden. Ved første egne matstasjon etter ca. 165 km var de fleste temmelig nedkjølte. Moralen i teamet var imidlertid fortsatt veldig god. Jeg tror de fleste var enormt lettet da vi endelig kom oss ned fra fjellet og forbi Dombås. Forholdene får ta mye av skylden for at teamet taper ytterligere i forhold til skjemaet.
Dessverre fikk vi neste frafall etter 200 km, mens resten av gruppa fortsatte i godt driv. Dagen går mot kveld når teamet kommer til andre egne matstasjon etter 270 km. Her må ytterligere to kaste inn håndkleet. Resten av gruppa krummer nakken og trør videre mot Oslo. Ett lite stykke på veien får teamet politieskorte – inn mot Lillehammer. Ved neste egne matstasjon etter ca. 360 km på sykkelsetet er mange tydelig preget av slitet, men moralen og viljen er fortsatt sterk.
Etter ca. 440 km er det dessverre over for nok en utøver, bittert. Resten av gruppa holder fortsatt godt driv sørover. Siste egne matstasjon etter ca. 450 km virker det som om alle nå er innstilt på å komme seg inn til Oslo. Teamet jobber meget godt sammen for at alle gjenværende skal komme velberget i mål.  Lettelsen er tydelig stor når Oslo endelig er i sikte.

Etter 18 timer og 51 minutter er slitet endelig over. En kjempeprestasjon av alle som fullførte! 

Det var en fornøyelse å få være med på denne turen.

Jeg er MEKTIG IMPONERT!! 

GRATULERER!! 

Mvh. Harald Eriksen
Følgebil 2

Stein Eivind Øksendal:

Min opplevelse av turen, var at jeg ble litt skremt da vi åpnet så pass hardt, og at jeg var redd for å sprekke helt, når regnværet og kulda kom.
Som jeg nevnte tidligere i mailen, måtte jeg legge meg bak etter hvert, å håpe på at de sprekeste klarte å dra oss inn til en bra tid.
Men jeg, og sikkert de fleste andre debutantene fikk brutt noen grenser, og fikk testet hva en tåler på så lange løp, både fysisk og psykisk.
Tror ikke jeg hadde tålt noen flere harde bakker, fikk litt hjelp av Mr. Moy i den siste bakken.
Men en glemmer fort det vonde, og tenker nå at det var moro, og at opplegget og turen var en suksess, og tida ble jo bra.
Synd at fem stk. måtte gi seg.
Må ikke glemme følgebilene, de gjorde en flott innsats.
Det er egentlig en unik opplevelse å være med på, med masse inntrykk.

Mvh. Stein Eivind

Hilde Bjørkås Udø:

Det som står igjen etter dette, er at det først og fremst var en gøy tur, med et flott opplegg, sammen med en gjeng fantastiske, positive og hyggelige mennesker! Jeg koste meg hele tiden!
Når det gjelder selve rittet var det en virkelig test på min egen vilje og hvor mye jeg tåler. Det kan jo trygt kalles en svært kald opplevelse, og svært lang......

I starten gikk det veldig tungt og jeg sleit med høy puls, fikk antydning til krampe, og så svært mørkt på om jeg kom til å greie dette. Det ble faktisk litt bedre når bakkene begynte, det roet seg litt, jeg spiste og drakk og kroppen fungerte bedre. Så kom regnet..........

Og kulda. Har aldri vært så kald, så lenge, noensinne. Hadde ingen tro på at jeg skulle klare å fullføre dette. Når vi var ca. halvveis snudde det litt oppi hodet mitt. Da begynte jeg å tenke at, når jeg er kommet så langt kan jeg jo ikke gi meg, da var det liksom for sent. Så da var det bare å holde koken, telle mil, komme inn i en tralt og prøve å fokusere positivt.

Da det var 5-6 mil igjen følte jeg at det ble en opptur i laget. Alle skjønte at dette ville vi klare! Det var nesten så tårene kom...........

Hadde aldri klart dette hvis ikke det var for alle de sterke guttene som lå der framme og dro, de som var rundt meg og passet på meg, og for ikke å snakke om omsorg, prikkfri service, pussing av briller, hjelp til påkledning og oppmuntring på våre stopp! Tusen, tusen takk alle sammen! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble med på dette! Jeg er så ufattelig lykkelig for å ha fått lov til å være med, og for å ha gjennomført denne bragden sammen med dere!!
 
En spesiell takk til:
-Per og Tommy, også kalt andemor, som stadig kom bak for å høre om andungen deres fortsatt kvekket! 
-Victor, for smurf-godteri, tisse-tips og pleie og omsorg! 
-Geir for alle kommentarer og tilrop, og for å ha stukket kameraet oppi fjeset mitt i alle situasjoner... 
-Raymond, for å ha verdens herligeste rygg! 
-Og du, kjære, som la hånda di på ryggen min opp Gjelleråsen..........
 
Hilde